Saken gjelder foreldelse av straffeansvaret i en sedelighetssak
Høyesteretts dom, 01.04.2011, HR-2011-00684-A, (sak nr. 2010/1853), straffesak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Elisabeth Jordan Ramstad)
Dommere: Bull, Falkanger, Bårdsen, Webster, Tjomsland
Saken gjelder foreldelse av straffeansvaret i en sedelighetssak, nærmere bestemt om foreldelsesfristen var avbrutt i tide.
Lagmannsretten hadde funnet tiltalte skyldig i gjentatte tilfeller av voldtekt med sin fosterdatter i perioden desember 1988 til midten av 1995, herunder voldtekt til samleie frem til minst én anledning etter 24. mars 1994, jf. straffeloven § 192. Denne datoen var uttrykkelig nevnt i spørsmålsskriftet til lagretten, hovedspørsmålet om voldtekt, fordi en siktelse som ble ansett for å avbryte foreldelsesfristen – 15 år forutsatt at det forelå voldtekt til samleie – var blitt utferdiget 24. mars 2009. Høyesterett avviste at tilleggsspørsmålet til lagretten, om voldtekt til samleie, var så uklart utformet at det ikke kunne legges til grunn at lagretten hadde svart ja på at det også hadde funnet sted voldtekt til samleie etter 24. mars 1994. Foreldelsen løp følgelig fra denne datoen.
Det var imidlertid nå klart at siktelsen utferdiget 24. mars 2009 aldri var blitt meddelt tiltalte og derfor ikke hadde hatt fristavbrytende virkning, jf. straffeloven § 69 første ledd annet punktum. Spørsmålet ble da om en ransakelses- og pågripelsesbeslutning som ble truffet 26. september 2007, kunne anses å avbryte foreldelsen. Forsvareren bestred dette blant annet under henvisning til at siktelsen gjaldt et annet straffebud, nemlig § 195, og en annen tidsperiode enn tiltalen.
Høyesterett uttalte under henvisning til Rt. 1982 side 513 at det ikke i seg selv er til hinder for at en siktelse kan avbryte foreldelsesfristen, at den viser seg å bygge på en feilaktig vurdering av hvilke straffebud som kommer til anvendelse. Det avgjørende er om siktelsen gjelder samme straffbare forhold som tiltalen. Identitetskravet i forbindelse med avbrytelse av foreldelse er i nyere rettspraksis blitt mindre strengt enn ved forholdet mellom tiltale og dom, jf. Rt. 2010 side 1445. Det avgjørende er at siktede får et klart varsel om forfølgningen av det lovbrudd den senere tiltalen gjelder. I denne saken var man ikke i yttergrensen i så måte. Det ble vist til Rt. 2006 side 279 avsnitt 11 når det gjaldt spørsmålet om forholdet mellom tiltale og dom. Det kunne etter forholdene heller ikke forhindre avbrytelse av foreldelsesfristen at den senere tiltalebeslutning gjaldt handlinger som i tid lå etter det tidsrom som var angitt i ransakings- og pågripelsesbeslutningen.
Lagmannsretten hadde domfelt tiltalte for brudd på straffeloven § 195 for utuktig omgang med fosterdatteren mellom 1984 og september 1988, uten at dette var tatt med i tiltalen. Domfelte fikk ikke medhold i at dette var feil: Det dreide seg om samme straffbare forhold som tiltalen, jf. Rt. 1982 side 513 nevnt ovenfor. Det fulgte videre av Rt. 1985 side 588, med rettelse på side 911, at man kan ta med i pådømmelsen handlinger i tiden før den perioden som er angitt i tiltalebeslutningen, når det dreier seg om et fortsatt straffbart forhold.
Derimot var det på bakgrunn av spørsmålsskriftet til lagretten og domspremissene en åpenbar feil når tiltalte i domsslutningen var blitt dømt for overtredelse av § 195 første ledd annet straffalternativ, ikke første straffalternativ, slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000. Domsslutningen ble derfor rettet av Høyesterett i medhold av straffeprosessloven § 44.