Fallrettighetene i vassdrag som dels er skapt, dels har fått økt vannføring, som følge av overføring av vann fra et annet vassdrag

Dommere: Bull, Falkanger, Stabel, Indreberg, Gjølstad

Saken gjaldt fallrettighetene i vassdrag som dels er skapt, dels har fått økt vannføring, som følge av overføring av vann fra et annet vassdrag. Spørsmålet var om fallrettighetene tilkommer grunneieren eller den som hadde sørget for overføringen.

Tvisten mellom Statskog som grunneier og HelgelandsKraft var oppstått i forbindelse med at HelgelandsKraft, som tidligere hadde bygget et kraftverk lenger ned i vassdraget, nå ville bygge to nye kraftverk lenger opp. Utbyggingsmulighetene lenger opp skyldtes reguleringen som HelgelandsKraft hadde stått for i forbindelse med den opprinnelige utbyggingen. Det ene kraftverket ville føre til at en elv som var skapt gjennom den tidligere reguleringen, helt ville forsvinne fordi vannet ville bli lagt i rør, mens det andre kraftverket ville utnytte den økte vannmengden som overføringen hadde ført til, sammen med vannet i en elv som hadde eksistert før reguleringen. Tvisten gjaldt bare fallrettighetene til den overførte vannmengden.

Ifølge vannressursloven § 13 tilhører "[v]assdrag … eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold". HelgelandsKraft mente at uttrykket "særlige rettsforhold" måtte innebære at det ikke er nødvendig å påvise en særskilt ervervsdisposisjon overfor grunneieren – den vide formuleringen åpner tvert om for en helhetsvurdering av situasjonen, der så vel konkrete forhold som mer generelle hensyn kan inngå. Det ble særlig vist til at den utnyttelsesmuligheten som nå skulle realiseres, var skapt ved selskapets tidligere reguleringsinnsats, og det ble anført at det ved reguleringen var blitt betalt for de aktuelle fallrettighetene gjennom erstatning til rettighetshaverne i det vassdraget som vannet da var blitt overført fra. Om Statskog som grunneier der vannet nå rant, skulle ha krav på vederlag, ville det i realiteten bli betalt to ganger for det samme.

Høyesterett tok utgangspunkt i at "særlige rettsforhold" måtte leses som en henvisning til de rettsgrunnlag som rettsordenen for øvrig anerkjenner. På grunn av vassdragsreguleringsloven § 9 nr. 5 og 6 ville HelgelandsKraft ha krav på forholdsmessig fradrag for de tidligere reguleringskostnadene, inkludert tidligere erstatningsutbetalinger. Det var dermed ikke aktuelt at HelgelandsKraft skulle betale to ganger for det samme. Den eventuelle merverdien ut over disse kostnadene som var skapt ved reguleringen måtte tilkomme grunneieren, altså Statskog.

Heller ikke de mer spesielle omstendighetene omkring konsesjonsbehandlingen og skjønnet da reguleringen i sin tid fant sted, kunne etter Høyesteretts mening føre til at HelgelandsKraft kunne anses som innehaver av de fallrettighetene som nå skulle utnyttes. Dette gjaldt også dersom man foretok en helhetsvurdering av alle påberopte momenter.

Tvisten gjaldt bare hvem som skulle anses som innehaver av fallretten. Vederlagsspørsmålet som oppstår når staten nå er tilkjent fallretten, var holdt utenfor saken.

Les avgjørelsen i sin helhet