Krav om tilbakebetaling av etterberegnet avgift på sluttbehandlet avfall

Dommere: Tønder, Webster, Bergsjø, Noer, Tjomsland

Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av etterberegnet avgift på sluttbehandlet avfall. Hovedspørsmålet var om avgiftskravet var foreldet da det ble betalt.

Avgift på sluttbehandlet avfall er en særavgift som reguleres av særavgiftsloven av 19. mai 1933 nr. 11 og særavgiftsforskriften.

Etter at det var avholdt bokettersyn hos Norsk Gjenvinning, ble det 12. juni 2008 truffet vedtak om krav på etterberegnet avgift på sluttbehandlet avfall. Det ble lagt til grunn at beregningsgrunnlaget som var benyttet ved de månedlige innberetninger og terminbetalinger, systematisk ga for lave avgiftsbeløp gjennom hele kontrollperioden, som var fra 1. oktober 2002 til 31. oktober 2005. Etterberegningskravet med tillegg av tilleggsavgift og renter var på til sammen 44 756 697 kroner. Beløpet ble betalt 7. juli 2008, med forbehold. Norsk Gjenvinning tok ut stevning, opprinnelig med påstand om at vedtaket var ugyldig, senere endret til et tilbakebetalingskrav på beløpet. Etter avtale mellom partene skulle saken i denne omgang begrenses til spørsmål om avgiftskravet helt eller delvis var foreldet. Både tingretten og lagmannsretten frifant staten.

Høyesterett ga Norsk Gjenvinning delvis medhold. Første spørsmål var om foreldelse kunne påberopes når kravet var innfridd. Høyesterett kom til at forbeholdet var slik å forstå at det også omfattet foreldelsesinnsigelsen.

Hovedspørsmålet i saken var hva som var utgangspunktet for foreldelsesfristen for etterberegningskravet - om fristen tok til å løpe fra tidspunktet for etterberegningsvedtaket eller fra de månedlige terminforfall. Spørsmålet måtte vurderes både ut fra rettstilstanden før og etter 1. januar 2008, som var tidspunktet for den nye skattebetalingslovens ikrafttreden, siden loven fra dette tidspunkt også omfattet særavgifter.

Høyesterett kom til at fristutgangspunktet for tiden før 1. januar 2008 var forfallstidspunktet for den månedlige terminbetaling, som var den 18. i måneden etter mottak av avfall. Dette innebar at avgiftsterminer til og med november 2004 var foreldet og kunne kreves tilbakebetalt, siden også ettårsfristen i foreldelsesloven § 10 nr. 1 var utløpt før betaling skjedde.

For terminer som ikke var foreldet 1. januar 2008, kom skattebetalingsloven til anvendelse. Etter skattebetalingsloven § 10-53 gjelder et eget forfallstidspunkt for etterberegnet avgift, knyttet til vedtakstidspunktet. Dessuten inneholder skattebetalingsloven § 12-1 andre ledd en annen regel om fristutgangspunktet enn foreldelsesloven § 3, idet foreldelsesfristen tar til å løpe fra utgangen av kalenderåret kravet forfaller til betaling. Flertallet la til grunn at skattebetalingslovens regel om fristutgangspunkt for foreldelse fikk anvendelse på den del av etterberegningskravet som ikke var foreldet 1. januar 2008. Denne delen av kravet var ikke foreldet da betalingen fant sted og kunne derfor ikke kreves tilbakebetalt.

Mindretallet (dommer Webster) fant at § 10-53 ikke har betydning for foreldelsesfristens start for krav som oppsto og forfalt i tilknytning til innleveringen av avfallet. Da betaling fant sted var derfor en større del av etterberegningskravet enn det flertallet la til grunn foreldet, og skulle tilbakebetales.

En samlet Høyesterett fant at tilleggsavgiften måtte falle bort i samme forhold som reduksjonen i etterberegningsavgiften, at renter på avgiften skulle beregnes fra forfallstidspunktet for de terminer etterberegningsavgiften var knyttet til, jf. skattebetalingsloven § 11-2, og at renter på tilbakebetalingsbeløpet skulle beregnes i samsvar med skattebetalingsloven § 10-60.   

Les avgjørelsen i sin helhet