Saken gjelder anvendelse av toårsfristen i ligningsloven for endring av ligningen til skattyterens ugunst.

Dommere: Bull, Tønder Matheson, Kallerud, Matningsdal

Saken gjaldt anvendelsen av toårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 3 bokstav a for endring av ligningen til skattyterens ugunst. Videre var det spørsmål om anvendelsen av ligningsloven § 9-6 nr. 5 bokstav c om endring som følge av en domstolsavgjørelse som er blitt rettskraftig mindre enn ett år før endringssaken tas opp.

Spørsmålene har oppstått i en tvist mellom Statoil og staten v/Oljeskattekontoret om størrelsen på det fradrag Statoil er berettiget til for sine forsikringsutgifter i årene 1993 til 1997. Statoil har benyttet sitt eget heleide forsikringsselskap Stafor. Det sentrale spørsmål for tidligere instanser har vært om Statoils premier til Stafor har vært høyere enn det premien ved forsikring i det kommersielle markedet ville ha vært, og følgelig høyere enn den "armlengdepris" Statoil kan få fradrag for. Her har Statoil tapt i tidligere instanser. For Høyesterett gjenstod bare spørsmålet om endringsadgangen for årene 1993 og 1997, ettersom endringsvarsel for disse årene var sendt etter utløpet av toårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 3 bokstav a.

Denne fristen gjelder ikke dersom skattyter har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene. Det følger av Rt. 1999 side 1087, Baker Hughes-dommen, at når en skattyter i ligningssammenheng benytter en pris som avviker betydelig fra armlengdeprisen, innebærer dette i seg selv at den opplyste prisen må anses som uriktig. Høyesterett kom til at standpunktet måtte fastholdes. De motargumentene som gjør seg gjeldende, hadde flertallet i Baker Hughes-dommen vært klar over, og dommen er lagt til grunn for senere lovgivning. Imidlertid må synspunktet anses som et unntak fra det som ellers må være hovedregelen for forståelsen av § 9-6 nr. 3 bokstav a, også slik flertallet i Baker Hughes-dommen må ha sett det. Denne hovedregelen fremgår av Rt. 1992 side 1588, Loffland-dommen, og Rt. 1997 side 860 – Heerema-dommen. Prinsippet i Baker Hughes-dommen måtte videre anvendes med stor tilbakeholdenhet. I Baker Hughes-saken hadde avviket mellom faktisk betalt pris og armlengdeprisen vært 40 prosent, og under det kunne man vanskelig gå. Det kunne heller ikke være anledning til å legge vekt på avviket i nominelt kronebeløp, eller på om det fremstod som mer eller mindre klart at faktisk betalt pris ikke samsvarte med armlengdeprisen.

Det var etter dette klart at det for 1993-ligningen ikke forelå uriktig opplysning, og dermed heller ingen endringsadgang.

Høyesterett fant ikke grunn til å ta stilling til om endringsadgangen etter § 9-6 nr. 3 bokstav a var i behold for 1997, ettersom endringsadgangen her uansett måtte være i behold etter § 9-6 nr. 5 bokstav c. Statoil hadde i 2000 vunnet en rettssak der spørsmålet var om en forsikringspremie til et forsikringsselskap som var et heleid datterselskap av forsikringstaker, overhodet var fradragsberettiget. Dommen ble rettskraftig noe under ett år før endringsvarsel for 1997-ligningen var blitt sendt. Fradragets størrelse hadde ikke vært et spørsmål under saken, og Høyesterett kom til at § 9-6 nr. 5 bokstav c da åpnet for at skattemyndighetene kunne ta opp dette nå. Bestemmelsen gjelder endring "som følge av" en domstolsavgjørelse, og dette kunne etter Høyesteretts mening ikke være avgrenset til de spørsmål som var en nødvendig konsekvens av dommen. Rettspraksis trakk i retning av at regelen ikke var avgrenset på denne måten, og det ville være upraktisk for alle parter, også skattyterne, om skattemyndighetene ble tvunget til å ta opp en slik innvending mot selvangivelsen allerede i første runde.

Les avgjørelsen i sin helhet