Krav fra fire kommuner om at Jernbaneverket skal holde gjerder langs den jernbanelinjen som går gjennom kommunene

Dommere: Falkanger, Bårdsen, Bergsjø, Endresen, Utgård 

Saken gjelder krav fra Midtre Gauldal, Rennebu, Oppdal og Dovre kommuner om at Jernbaneverket skal holde gjerder langs den jernbanelinjen som går gjennom kommunene.

Stortinget fattet i 1907 og 1908 vedtak om utbygging av jernbane fra Otta over Dombås til Støren. Utbyggingen skulle skje i statlig regi, men var betinget av at distriktene – dvs. kommunene med bistand av amtskommunene – skulle yte bidrag med til sammen 15 prosent av kostnadene, i form av penger, grunnarealer til banen og hold av gjerder langs linjene. Distriktene aksepterte dette. 

 

Ved plenarvedtak i 1911 samtykket Stortinget i at "den distrikterne paahvilende forpligtelse til gjærdehold ved jernbaneanlæggene Otta-Dombaas og Dombaas-Støren (Dovrebanen) avløses ved indbetaling en gang for alle av kr. 2 000,00 pr. km. bane". Distriktene vedtok denne ordningen.

 

Da banen ble anlagt i perioden 1911–1921, oppførte staten gjerder på begge sider av linjen, med unntak for omtrent 2,4 km av strekningen der det på grunn av de topografiske forholdene ble ansett unødvendig. Gjerdene ble plassert på jernbanens grunn, og de tok sikte på å hindre hest, storfe og sau fra å komme seg inn på linjen. Gjerdene ble i mange år godt vedlikeholdt, men særlig utover 1990-årene endret dette seg som følge av innsparinger.

 

Kommunene erkjente at det ikke forelå noen alminnelig gjerdeplikt for jernbanen, men anførte tre særlige grunnlag: For det første at plenarvedtaket av 1911 og den etterfølgende oppfølgningen av dette etablerte en gjerdeplikt på avtalerettslig grunnlag. For det annet fulgte det av skjønnsforutsetningene i de skjønn som ble avholdt i forbindelse med grunnerverv til linjen, at jernbanen hadde en slik plikt. Subsidiært fulgte gjerdeplikten av reglene om alders tids bruk.

 

Et flertall på tre dommere fant ut fra en konkret vurdering at det ikke i sin tid ble inngått noen avtale om gjerdeplikt. En plikt til å oppføre gjerde, fulgte heller ikke av skjønnsforutsetningene. Disse forutsatte riktig nok at det skulle oppføres gjerde, i hvert fall for en del strekninger, men de kunne ikke tolkes slik at jernbanen hadde plikt til å oppfylle in natura. Høyesterett kom i denne sammenheng med noen prinsipielle betraktninger om hva som skal til for at skjønnsforutsetninger skal kunne pålegge en ekspropriant å foreta naturaloppfyllelse. Selv om gjerdeplikt i prinsippet kunne etableres ved alders tids bruk, var det ikke grunnlag for det her.

 

Et mindretall på to dommere mente at jernbanen ved avtale hadde bundet seg til å holde gjerde.

Les avgjørelsen i sin helhet