Reaksjonsfastsettelse ved forsøk på drap
Høyesteretts dom, 24.01.2012, HR-2012-00185-A, (sak nr. 2011/1726), straffesak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Harald Grønlien)
Dommere: Normann, Utgård, Webster, Bull, Tjomsland
Saken gjelderreaksjonsfastsettelsen ved forsøk på drap. Hovedspørsmålet var om det skulle idømmes forvaring istedenfor fengselsstraff.
A ble ved dom avsagt av Stavanger tingrett 19. mai 2011 dømt for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd jf. § 49 til forvaring i 8 år med en minstetid på 5 år og 4 måneder, og til å betale erstatning til fornærmede. A anket over reaksjonsfastsettelsen. Gulating lagmannsrett forkastet anken. Dommen ble avsagt under dissens; idet mindretallet – de tre fagdommerne – kom til at A ikke skulle idømmes forvaring, men tidsbestemt fengselsstraff i 8 år. A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett som fant at anken måtte tas til følge.
Høyesterett fastsatte fengselsstraffen til 7 år og 6 måneder. Det ble blant annet vist til at det siden 2002 har skjedd en gradvis skjerping i straffenivået for grov vold, og at minstestraffen for drap ved lovendring 25. juni 2010 ble hevet fra 6 til 8 år. A var dømt for forsøk på drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Det fremgår av straffelovens forarbeider at det for drap som er begått under særdeles skjerpende omstendigheter vil bero på en konkret vurdering i hvilken grad disse omstendighetene skal påvirke straffastsettelsen. Et sentralt moment i vurderingen er om drapet ble begått på en særdeles skjerpende måte, jf. Prop. 97 L (2009–2010) side 38. Dette synspunktet hadde etter Høyesteretts oppfatning overføringsverdi til forsøksstraff.
Ved straffutmålingen ble det blant annet tillagt vekt at forsøket rammet en ung sovende gutt, at det ble utført uten noen forutgående provokasjon og på en svært smertefull måte og at fornærmede ble påført alvorlige og permanente fysiske skader. Domfeltes uforbeholdne tilståelse ble tillagt begrenset vekt.
Høyesterett var i tvil om det var en ”nærliggende fare” for at A på nytt ville begå forbrytelser av den alvorlighetsgrad straffeloven § 39 c krever. Som følge av denne tvilen fant Høyesterett det ikke riktig å anvende forvaring, jf. Rt. 2003 side 1787. Det ble blant annet vist til at det i rettspraksis er stilt strenge krav for å idømme forvaring, og at forvaring gjennomgående er blitt benyttet i tilfeller hvor gjerningsmannen har begått flere alvorlige lovbrudd av den typen som omfattes av straffeloven § 39 c nr. 1 første setning, jf. blant annet Høyesteretts dom i sak HR-2011-2354-A. Dette var ikke tilfellet her.