Saken gjaldt foretaksstraff og oppreisningserstatning ved brudd på arbeidsmiljøloven etter fallulykke

Dommere: Stabel, Indreberg, Bull, Noer, Matningsdal

Saken gjaldt foretaksstraff og oppreisningserstatning ved brudd på arbeidsmiljøloven etter fallulykke.

Under arbeid med å stake en nedfallstrakt under lossing av kvarts, falt en driftsoperatør 9 meter ned fra en usikret plattform. Som følge av skadene ble han 100 % ufør. Det forelå med dette objektivt sett brudd på arbeidsmiljøloven. Spørsmålet var om det burde idømmes foretaksstraff etter den skjønnsmessige bestemmelsen i straffeloven § 48 b.

Plattformen var avsperret med gjerde og ikke ment til slik bruk, ihvertfall ikke uten sikkerhetssele. Når den likevel ble brukt, skyldtes det at det av og til var nødvendig å stake fra høyden, og at den sikrede delen av den høyere plattformen dels var vanskelig tilgjengelig, og dels hadde en uhensiktsmessig utforming for staking. Bruken hadde foregått over lang tid, og var kjent, og dels også praktisert, av skiftbasene selv. Ingen hadde imidlertid meldt den inn som avvik, og den var derfor ukjent for bedriftens ledelse.

Høyesterett kom likevel til at foretakstraff burde idømmes. Bedriftens HMS-system var ikke i seg selv mangelfullt. Det dreide seg derfor om systemsvikt. Ved brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser til vern om liv og helse, er foretaksstraff likevel særlig egnet, spesielt når det gjelder og fallulykker som er et stort problem. Bedriftens kontrollsystem burde ha fanget opp faremomentene med plattformen, som på grunn av utformingen fristet til bruk av den usikrede delen. Boten ble satt til 500 000 kroner.

Skiftbasene kunne ikke sies å ha opptrådt grovt uaktsomt. Det var ikke grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5.  Det var derfor ikke nødvendig for Høyesterett å ta standpunkt til om personale på dette nivå overhodet kunne pådra foretaket organansvar.

Les avgjørelsen i sin helhet