Spørsmål om fornærmedes begjæring om at tingretten skal avsi kjennelse for at inndragning skal gå til dekning av fornærmedes erstatningskrav

Dommere: Tjomsland, Skoghøy, Noer, Bårdsen, Gjølstad

Spørsmålet om fornærmedes begjæring etter straffeloven § 37 d andre ledd om at tingretten skal avsi kjennelse for at inndragningen skulle gå til dekning av fornærmedes erstatningskrav, skulle avvises fordi spørsmålet måtte anses avgjort i straffesaken.

B ble domfelt blant annet for overtredelse av straffeloven § 276 jf. § 275 for økonomisk utroskap overfor selskapet A AS, hvor han og hans familie eide 95 prosent av aksjene. Utroskapen besto i at B urettmessig hadde overført cirka 55 millioner kroner fra A til et av sine andre selskaper. Under straffesaken tok retten stilling til inndragningskravet fra påtalemyndigheten. For lagmannsretten hadde B subsidiært gjort gjeldende at en eventuell inndragning skulle skje til fordel for det fornærmede selskapet, A AS. Denne anførsel ble ikke tatt til følge av lagmannsretten, og spørsmålet om hvem inndragningen skulle tilfalle ble ikke behandlet av Høyesterett. Høyesterett fastsatte inndragningen til 30 millioner kroner.

Etter en lovendring i 2005 kan retten under straffesaken også av eget tiltak – altså uten begjæring fra fornærmede – beslutte at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra skadelidte. Lagmannsretten kom til at dersom retten i straffesaken av eget tiltak har tatt stilling til om det inndratte skal tilfalle skadelidte, vil skadelidte ikke senere kunne fremme kravet som særskilt sak. Kravet er da rettskraftig avgjort, og den nye saken må avvises. Høyesterett var ikke enig i lagmannsrettens lovforståelse. Et helt avgjørende forhold var at skadelidte i disse tilfeller ikke har fremsatt krav og opptrådt som part under straffesaken. Rettens beslutning om ikke å la inndragning gå til dekning av skadelidtes erstatningskrav, kan da ikke anses rettskraftig i forhold til skadelidte.

Høyesterett viste til at A AS ikke på noe stadium under straffesaken hadde fremsatt begjæring om at inndragningen skulle nyttes til dekning av selskapets erstatningskrav. At tiltalte hadde gjort dette subsidiært gjeldende for lagmannsretten, var uten betydning i denne sammenheng. Tiltalte og det fornærmede selskapet måtte i denne henseende betraktes som to forskjellige rettssubjekter, og tiltalte hadde heller ikke opptrådt på vegne av selskapet, noe han ikke hadde kompetanse til og ville vært inhabil til å gjøre.

Les avgjørelsen i sin helhet