Spørsmålet om hvorvidt ileggelse av rentetillegg etter folketrygdloven sperrer for senere straffeforfølgning for bedrageri
Høyesteretts dom 12.06.2012, HR-2012-01228-A, (sak nr. 2012/306), straffesak, anke over dom
A (advokat Monica Haugedal) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Anders Blix Gundersen)
Dommere: Webster, Bull, Noer, Tønder, Tjomsland
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt ileggelse av rentetillegg etter folketrygdloven § 22-17 a sperrer for senere straffeforfølgning for bedrageri, jf. EMK P 7-4.
A forledet ansatte i NAV til å utbetale 75 486 kroner for mye i dagpenger. Han hadde unnlatt å føre opp på meldekortene alle timene han hadde arbeidet. Det ble fattet vedtak om tilbakebetaling av beløpet med rentetillegg. Rentetillegget ble, i samsvar med loven, fastsatt til ti prosent av det beløpet han urettmessig hadde fått utbetalt i stønad. Rentetilleggets størrelse er uavhengig av hvor lenge den trygdede har sittet med de feilaktig mottatte pengene. Senere ble det reist tiltale for forholdet og A ble i tingretten dømt til 36 timer samfunnsstraff. I direkte anke til Høyesterett ble det anført at rentetillegget var en straff i EMKs forstand og at straffesaken skulle vært avvist fordi den innebar dobbeltforfølgning.
Høyesterett kom til at rentetillegget ikke kunne anses som en straff. Ingen av de såkalte Engel-kriteriene; nasjonal karakteristikk, normens karakter og sanksjonens innhold og alvor, tilsa at rentetillegget var en straff i konvensjonens forstand. Det fremgikk av forarbeidene at formålet med rentetillegget var avsavnskompensasjon, hvilket talte for at rentetillegget ikke var en straff. Loven oppstiller vilkår om forsett eller grov uaktsomhet for å kunne pålegge rentetillegget. Dette trakk i retning av at rentetillegget var straff, men ble ikke avgjørende da skyldkravet ikke endret rentetillegget karakter fra sjablongmessig fastsatt avsavnskompensasjon til strafferettslig sanksjon. Straffesaken var med rette ikke avvist av tingretten.