Straffutmåling for legemsfornærmelse med dødsfølge

Dommere: Bergsjø, Indreberg, Normann, Øie, Tjomsland

Saken gjaldt straffutmåling for legemsfornærmelse med dødsfølge.

Domfelte hadde under et basketak på en fest blitt liggende på gulvet med fornærmede på rygg over seg, og med en eller begge armene rundt fornærmedes hals. Dette halsgrepet ble holdt i flere minutter, til fornærmede ble kvalt. Forholdet ble begått mot slutten av straffskjerpelsesperioden fra 19. juni 2009 til 25. juni 2010.

Høyesterett bemerket at saken ikke gjaldt uprovosert vold i det offentlige rom, og at den dermed ikke lå i kjerneområdet for straffskjerpelsen. Lovgivers generelle utsagn om skjerpet straff for grov vold måtte imidlertid vektlegges. Rettspraksis om legemsfornærmelser med dødsfølge ga etter Høyesteretts syn liten veiledning, fordi dommene var gamle og gjaldt mindre alvorlige forhold. Det ble gitt uttrykk for at saker om legemsfornærmelser med dødsfølge er så vidt forskjelligartede at de egner seg dårlig for normering.

I den konkrete straffutmålingen la Høyesterett vekt på at det var tale om en grov og farlig legemsfornærmelse. Domfelte utøvde vold over tid, noe som tilsier en strengere straff enn dersom det var tale om en enkeltstående impulshandling. Dødsfølgen måtte også fremstå som en nokså nærliggende mulighet for domfelte. På den annen side måtte det få betydning for straffutmålingen at domfeltes anke hadde blitt liggende ca. fire måneder ubehandlet hos politiet.

En samlet Høyesterett fant at fengselsstraffen burde settes til fengsel i to år og ni måneder. Flertallet – dommerne Øie, Normann og Bergsjø – mente at seks måneder burde gjøres betinget og la i den forbindelse blant annet vekt på domfeltes etterfølgende gjenopplivingsforsøk og at han hadde tatt tak i sine rusproblemer. Mindretallet – dommerne Tjomsland og Indreberg – mente at hele straffen burde gjøres ubetinget.

Les avgjørelsen i sin helhet