Krav om tilgang til lydopptak fra hovedforhandling

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse, 16.03.2012, HR-2012-00589-U, (sak nr. 2011/2012), straffesak, anke over kjennelse

Norsk Rikskringkasting AS mfl. (advokat Ane Stokland) mot Den offentlige påtalemyndighet

Dommere: Endresen, Tønder, Normann

Saken gjelder krav om tilgang til lydopptak fra hovedforhandlingen i straffesaken mot A i 1985.

Norsk Rikskringkasting og pressen har ved flere tidligere anledninger begjært innsyn i lydopptakene. De ankende parter (Pressen) fremsatte 17. november 2011 begjæring om tilgang til lysopptakene overfor PST. Det ble ikke gitt tilgang. Pressen fremsatte 6. mai 2011 for Oslo tingrett begjæring om tilgang. Pressen fikk delvis medhold ved Oslo tingretts beslutning 29. august 2011. Både Pressen og PST anket tingrettens avgjørelse til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa 21. november 2011 kjennelse der begjæringen om innsyn ikke ble tatt til følge.

Pressen anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Anken gjaldt lovtolkingen og lovanvendelsen. Den sentrale anførselen var at nektelse av innsyn ville medføre krenkelse av EMK artikkel 10.

Ankeutvalgets flertall (Normannn og Endresen) kom til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves. Selv om ordlyden i straffeprosessloven § 28 syvende ledd forutsatte at det var påtalemyndighetens avslag som kunne forelegges retten, tilsa tungtveiende hensyn at bestemmelsen ikke la til rette for det som kunne oppfattes som en trenering. Flertallet fant at beslutningen om ikke å undergi pressens begjæring realitetsbehandling, måtte likestiles med et avslag i relasjon til straffeprosessloven § 28 syvende ledd. Det ble da ikke nødvendig å ta stilling om en rett til å bringe spørsmålet direkte inn for domstolene, etter omstendighetene også fulgte direkte av EMK artikkel 10.

Selv om lagmannsrettens kjennelse var at begjæringen ikke om innsyn ikke skulle tas til følge, fant utvalget det klart at avgjørelsen var begrunnet i at det var en prosessforutsetning etter straffeprosessloven § 28 syvende ledd at en begjæring til påtalemyndigheten er avslått. Når § 28 syvende ledd måtte forstås slik at de ankende parter hadde rett til å bringe innsynspørsmålet inn for domstolene, var det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde tatt stilling til om vilkårene for innsyn materielt sett var oppfylt. Feilen kunne tas i betraktning selv om den ikke var gjort til ankegrunn, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd andre punktum.

Selv om ankeutvalget hadde kompetanse til å prøve den konkrete anvendelsen av EMK artikkel 10, fant utvalget det ikke hensiktsmessig i denne saken å ta stilling til dette spørsmålet i første instans, jf. Rt. 2005 side 246 avsnitt 25 og Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven Bind II, 4. utgave 2011 side 1309. Lagmannsretten måtte ved den fornyede behandling også ta stilling om innsyn følger av EMK artikkel 10.

Lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevet, jf straffeprosessloven § 385 tredje ledd andre punktum jf. § 343 første ledd.

Mindretallet (Tønder) viste til at det ikke var noe i PSTs uttalelse som tilsa at PST ikke ville behandle begjæringen, men tvert om at man mente at arbeidet burde utstå til Gjenopptakelseskommisjonens arbeid var avsluttet. Mindretallet fant at en slik utsettelse hadde gode grunner for seg. At dette var PSTs reelle mening, fremgikk også av PSTs brev 22. juni 2011 til Oslo tingrett, der det ble opplyst at arbeidet med avgraderingen – etter at kommisjonens beslutning forelå – ville bli iverksatt. Mindretallet fant på denne bakgrunn at begjæringen om innsyn ikke skulle ha vært realitetsbehandlet verken av tingretten eller av lagmannsretten. Etter mindretallets syn måtte derfor tingrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken avvises. 

Les avgjørelsen i sin helhet