Gyldigheten av avtaler om kjøp av såkalte strukturerte spareprodukter
Høyesteretts dom, 22.03.2013, HR-2013-00642-S, (sak nr. 2011/1938), sivil sak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot DNB Bank ASA (advokat Anders Ryssdal)
Rt-2013-388
Dommere: Noer, Skoghøy, Stabel, Tønder, Indreberg, Bårdsen, Webster, Falkanger, Bull, Kallerud, Gjølstad
Saken gjelder gyldigheten av avtaler om kjøp av såkalte strukturerte spareprodukter.
A inngikk i 2000 avtale med Den norske Bank ASA om investering i to såkalte aksjeindeksobligasjoner. Samlet investert beløp var 500 000 kroner. Avtalene gikk ut på at A skulle få tilbakebetalt hovedstolen på 500 000 kroner ved forfall i 2006, samt en avkastning beregnet ut fra verdiutviklingen i nærmere angitte aksjeindekser.
A lånte 520 500 kroner av banken til dekning av hovedstolen samt omkostninger til tegning og låneopptak. Fram til forfall betalte han vel 270 000 kroner i renter og gebyr på lånet.
Aksjeindeksene steg ikke tilstrekkelig til å gi avkastning, og A fikk heller ikke noe til dekning av sine kostnader. A gikk til sak og anførte at avtalene var i strid med avtaleloven § 36 på grunn av ubalanse i avtaleforholdet og mangelfull informasjon fra bankens side.
Høyesterett kom til at avtalene mellom A og banken var i strid med avtaleloven § 36. Aksjeindeksobligasjonene ble solgt av banken som svært trygge og gunstige investeringsmuligheter, men banken burde som profesjonell part i større grad ha advart om at en fortsatt sterk vekst i aksjemarkedet var et usikkert scenario. Og banken skulle – ved salg av risikofylte og kompliserte produkter som dette – ha forklart risikoen ved produktene og konsekvensene av lånefinansiering på en måte som var tilpasset ikke-profesjonelle investorer.
Når det materialet A fikk som grunnlag for sin investeringsbeslutning i tillegg ga uriktige opplysninger om forhold av sentral betydning for å vurdere risikoen ved produktene, måtte det samlet føre til tilsidesettelse av avtalene. Dette gjaldt blant annet uriktige opplysninger om "break even" ved lånefinansiering og om avkastningen ved moderat stigning i indeksene. Feilene ga sammen med bankens ensidige bilde av fortjenestepotensialet et fortegnet bilde av mulighetene for å tjene på investeringen i aksjeindeksobligasjonene. Med en mer nøktern tone fra bankens side, og med korrekte opplysninger om avkastningspotensialet ved lånefinansiering, ble det antatt at A ville avstått fra investeringen.
Tilsidesettelsen førte til at A måtte få tilbake sin del av ytelsen, som av partene var beregnet til 230 000 kroner.