Lagmannsrettens saksbehandling i sak om beite-, jakt- og fiskerettigheter i fjelleiendommer i Rendalen

Dommere: Stabel, Matheson, Bull, Bergsjø, Tjomsland

Saken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling i en sak som gjelder beite-, jakt- og fiskerettigheter i fjelleiendommer i Rendalen. Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten har avsagt en dom som går ut over sin kompetanse, og om det forelå brudd på kravene til kontradiksjon. Lagmannsretten tilkjente setereierne – som var de som krevde bruksrettigheter – delvise rettigheter i eiendommene, fastsatt i form av en prosentandel av verdien av rettighetene. De to gruppene av grunneiere som var berørt mente – på litt ulike grunnlag – at retten ikke hadde kompetanse til dette, og at de ikke hadde fått anledning til å uttale seg om denne mellomløsningen.

Høyesterett avgjorde saken etter skriftlig behandling, og kom enstemmig til at det ikke forelå saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens løsning lå klart innenfor partenes påstander og også ellers innenfor dens kompetanse. Det avgjørende for at kravet til kontradiksjon er varetatt må være om partene har hatt en tilstrekkelig foranledning til å uttale som om forhold som på avgjørende punkter vil være av betydning for rettens avgjørelse. Høyesterett hadde innhentet en uttalelse fra de tre dommerne som deltok i lagmannsrettens behandling, der det fremgår at spørsmålet var luftet, og at bevissituasjonen tilsa at partene hadde oppfordring til å uttale seg om fordelingen. Lagmannsretten var også i dommen klar på at den mente at det var forsvarlig bevismessig dekning for den avgjørelse som ble truffet. I en situasjon der problemstillingen var tatt opp på en måte som måtte forstås slik at retten mente å ha formell kompetanse innenfor påstandene, hadde partene etter Høyesteretts syn fått en tilstrekkelig oppfordring til å uttale seg, i den grad de måtte se seg tjent med det.

Les avgjørelsen i sin helhet