Regulering av festeavgift
Høyesteretts dom, 22.05.2013, HR-2013-01073-A, (sak nr. 2012/1732), sivil sak, anke over dom
Anita Jansen mfl. (advokat Bjørn Trygve Nilsen) mot Henning Frisch mfl. (advokat Tallag Andersen)
Dommere: Bergsjø, Normann, Endresen, Bårdsen, Stabel
Saken gjaldt regulering av festeavgift. Spørsmålet var om det var foretatt en første regulering av avgift etter 1. januar 2002 som hindret senere regulering etter tomteverdi, jf. overgangsregelen i tomtefesteloven § 15 andre ledd om det såkalte "engangsløftet".
Festekontrakten i saken ble inngått i 1969. Festetiden var ti år med rett for festeren til fornyelse hvert tiende år. Partene var enige om at kontrakten ga adgang til regulering til tomteverdinivå ved hver fornyelse. Bortfester fastsatte imidlertid ikke en høyere avgift enn den som lovlig kunne kreves inn i medhold av prisforskriftene og senere tomtefesteforskriften. Fra og med 1999 ble avgiften regulert årlig i tråd med utviklingen i konsumprisindeksen. Spørsmålet var om de årlige reguleringene etter 1. januar 2002 hindret oppregulering til tomteverdinivå ved fornyelsen i 2009.
Høyesterett la enstemmig til grunn at en årlig justering i tråd med tomtefesteforskriften ikke er en regulering som hindrer senere oppregulering til tomteverdinivå etter tomtefesteloven § 15 andre ledd. I vurderingen la Høyesterett særlig vekt på forarbeidene til tomtefesteloven, prisforskriftene 1990 og tomtefesteforskriften. Festernes anførsel om at Rt. 2007 side 1706 (Bøvre) gir uttrykk for en annen løsning, førte ikke frem. Dommen slår bare fast at enhver avtalemessig regulering avskjærer senere oppregulering til tomteverdinivå, jf. også Rt. 2011 side 129 (Ringve).
Som ny anførsel for Høyesterett hadde festerne hevdet at det i denne saken hadde skjedd en avtalemessig regulering, ikke en regulering etter tomtefesteforskriften. Et flertall på tre dommere fant at Høyesterett hadde kompetanse til å behandle dette spørsmålet, at skjønnsgrunnene ga et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, og at det var ubetenkelig å ta stilling. Flertallet konkluderte med at anførselen ikke kunne føre frem. Mindretallet la til grunn at dette spørsmålet burde avgjøres av lagmannsretten ved den nye behandlingen. Overskjønnet ble opphevet.