Spørsmål om en avlaster i en familie med særlig tyngende omsorgsarbeid var å anse som arbeidstaker i kommunen

Dommere: Indreberg, Kallerud, Matheson, Tønder, Matningsdal

Saken gjelder spørsmålet om en avlaster i en familie med særlig tyngende omsorgsarbeid var å anse som arbeidstaker i kommunen, og dermed hadde krav på feriepenger.

A arbeidet i to måneder sommeren 2008 og fra januar 2009 til august 2010 som avlaster for en familie med et sterkt funksjonshemmet barn, som hadde fått vedtak om rett til 60 timer avlastning per måned. Arbeidet skjedde på grunnlag av fire tidsbegrensede standard oppdragskontrakter mellom A og kommunen. Ifølge disse var hun oppdragstaker, og hadde ikke rett til feriepenger. Hun krevde likevel feriepenger, og gjorde gjeldende at hun reelt sett var arbeidstaker, jf. ferieloven § 2. 

Høyesterett gav A medhold. De momentene som i henhold til rettspraksis og lovforarbeider inngår i helhetsvurderingen av om man står overfor en arbeids- eller oppdragstaker, talte etter Høyesteretts syn med tyngde for at A var arbeidstaker. Når omstendighetene rundt avtaleforholdet nærmest entydig trakk i retning av at det var tale om en arbeidsavtale, endret ikke forholdet karakter selv om det skaper utfordringer å forene arbeidstakerrettigheter med hensynet til brukermedvirkning. Av prinsipielle grunner ville det være uakseptabelt å konkludere med at en person ikke er arbeidstaker fordi dette etter arbeidsmiljøloven ville gi vedkommende for sterkt vern. Løsninger for å tilgodese brukerstyring og behov for fleksibilitet må i tilfelle finnes innenfor arbeidsmiljølovens rammer.

Les avgjørelsen i sin helhet