Spørsmål om staten kan kreve erstattet kostnader til arkeologisk utgraving av en automatisk fredet fangstgrop
Høyesteretts dom, 31.01.2013, HR-2013-00233-A, (sak nr. 2012/1562), sivil sak, anke over dom
Staten v/Universitetet i Oslo (advokat Adele Matheson Mestad) mot Jan Petter Torgersrud (advokat Odd Walther Moi)
Dommere: Skoghøy, Tønder, Noer, Indreberg, Gjølstad
Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt staten kunne kreve erstattet kostnader til arkeologisk utgraving av en automatisk fredet fangstgrop som var blitt skadet ved ombygging av en skogsbilveg. Dersom kostnadene kunne kreves erstattet, var det spørsmål om kravet skulle falle bort eller reduseres på grunn av medvirkning fra skadelidte, eller om det var grunnlag for lemping.
Under ombygging av en skogsbilveg på Finnskogen i 2009 ble en fangstgrop fra jernalder/middelalder skadet. Fangstgropen hadde vært benyttet til å fange elg. Skadene var så omfattende at gropen ikke kunne restaureres. Kostnadene ved utgraving for å sikre arkeologiske materiale som var knyttet til fangstgropen, beløp seg til 136 000 kroner.
Høyesterett tok utgangspunkt i at fredede kulturminner er rettsgoder av ideell karakter. Hvorvidt det ved skader på ideelle interesser kan kreves erstatning for utgifter til å reparere eller sikre rettsgodet, beror på en rettspolitisk vurdering basert på allmenne verdioppfatninger i samfunnet. Ut fra en slik rettspolitisk vurdering fant Høyesterett det klart at staten, såfremt øvrige vilkår for erstatning er oppfylt, må kunne kreve erstattet kostnader til å beskytte eller reparere kulturminner og sikre historisk materiale som er knyttet til slike minner.
Lagmannsretten hadde under dissens (2 mot 1) frifunnet grunneieren fordi kravet til adekvat årsakssammenheng ikke var oppfylt. Dette standpunktet fant Høyesterett åpenbart uholdbart. Det var kjent at det var fangstgroper i området, og det at en fangstgrop kunne bli skadet ved vegarbeid, lå åpenbart innenfor det påregnelige. De kostnadene som ble krevd erstattet, oppstod som en direkte følge av skadene, og kravet til adekvat årsakssammenheng var klart oppfylt.
Etter en konkret vurdering fant Høyesterett at ansvaret ikke kunne falle bort eller reduseres på grunn av medvirkning. Blant annet under henvisning til at erstatningskravet utgjorde i underkant av 10 prosent av kostnadene til å bygge vegen, ble det heller ikke funnet grunnlag for lemping.