Stadfestelse av tvungen gjeldsordning
Høyesteretts kjennelse, 04.12.2013, HR-2013-02519-A, (sak nr. 2013/479), sivil sak, anke over kjennelse
Lindorff Capital AS (advokat Kjell-Rune Birkelund) mot A (advokat Bendik Falch-Koslung)
Dommere: Bergsjø, Kallerud, Webster, Falkanger, Stabel
Saken gjaldt stadfestelse av tvungen gjeldsordning. Spørsmålet var hvordan gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav a skal forstås i et tilfelle hvor ektefeller eier bolig sammen og har solidaransvar for boliggjelden, men bare en av dem begjærer gjeldsordning.
Etter gjeldsordningsloven § 4-8 skal en tvungen gjeldsordning som hovedregel omfatte alle skyldnerens forpliktelser. Midlene fordeles forholdsmessig etter gjeldens størrelse. Ved utløpet av gjeldsordningsperioden er skyldneren fri for gjelden med unntak blant annet for gjeld nevnt i § 4-8 første ledd bokstav a. Unntaket gjelder "fordringer sikret med pant i boligen innenfor boligens omsetningsverdi med tillegg av 10 prosent". Slik gjeld skal rentebetjenes under gjeldsordningen og bestå etterpå.
Ankemotparten er gift og eier bolig sammen med ektefellen med en ideell halvpart hver. Ektefellene er solidarisk ansvarlige for et førsteprioritets boliglån i Nordea. Ankende part Lindorff har etterstående pant i boligen og ville fått full dekning ved et tvangssalg. Oslo byfogdembete stadfestet tvungen gjeldsordning etter begjæring fra ankemotparten, og lagmannsretten forkastet anken.
Lagmannsretten la i sin avgjørelse til grunn at hele boliglånet måtte tas i betraktning ved vurderingen av den gjeld som skulle rentebetjenes etter § 4-8 første ledd bokstav a. Dette ga boliglånsbanken tilnærmet full dekning innenfor panterammen, mens Lindorff bare fikk en beskjeden dividende.
Høyesterett kom derimot til at bare halve gjelden kan tas i betraktning når ektefeller eier en halvpart av boligen hver. I sin vurdering la Høyesterett vekt på at lagmannsrettens løsning regelmessig vil føre til at skyldneren kan bygge opp verdier i form av en friverdi i boligen. Det ble lagt vekt på at løsningen bryter med gjeldsordningslovens formål – skyldneren skal få kontroll over sin økonomi, og kreditorene skal få best mulig dekning. Høyesterett fant også støtte i forarbeider og juridisk teori.