Straffutmåling for seksualforbrytelser overfor barn under 16 år

Dommere: Bårdsen, Bull, Falkanger, Indreberg, Matningsdal

Saken gjaldt i første rekke straffutmålingen for seksualforbrytelser overfor barn under 16 år. Det var særlig spørsmål om hvor fritt lagmannsretten står ved straffutmålingen når påtalemyndigheten utelukkende har anket over et tiltalepunkt der tingretten frifant siktede.

Rogaland statsadvokatembeter satte i desember 2011 A under tiltale for ett tilfelle av seksuell omgang med barn under 16 år, jf. straffeloven § 196 første ledd (post I), ett tilfelle av seksuell handling med barn under 16 år, jf. straffeloven § 200 andre ledd første punktum (post II), for ved to anledninger å ha forledet barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, jf. straffeloven § 200 andre ledd andre punktum (post III), for produksjon og besittelse av barnepornografi, jf. straffeloven § 204 a første ledd bokstav a (post IV) og for å ha utvist seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd overfor noen som ikke hadde samtykket, jf. straffeloven § 201 bokstav b (post V).

Stavanger tingretten frifant A for post I og II, og domfelte ham for de øvrige tre postene. Straffen ble satt til fengsel i 60 dager, hvorav 40 dager ble gjort betinget og den ubetingete delen ansett sonet ved varetekt. Etter påtalemyndighetens anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post I, fant Gulating lagmannsrett A skyldig i overtredelse av straffeloven § 196 første ledd. Lagmannsretten fastsatte en ny samlet straff på sju måneder for alle forholdene A nå var funnet skyldig i, og la i den forbindelse til grunn at straffen for de forholdene som det ikke var anket over, isolert sett ville ligge på 90 dager fengsel. Lagmannsretten fravek med dette tingrettens straffutmåling til As skade. For Høyesterett var det spørsmål om lagmannsretten i stedet skulle ha fastsatt en særskilt straff for post I i en etterskuddsdom, jf. straffeloven § 64, og hvilke begrensninger tingrettens straffutmåling for post III, IV og V eventuelt måtte utgjøre dersom det skulle fastsettes en samlet straff.

Høyesterett konstaterte av det ikke fulgte noen klar løsning av loven, forarbeidene eller rettspraksis. I en slik situasjon måtte det være avgjørende at det stemte best med lovens system – og de rammer om ankesaken som fulgte av selve ankegjenstanden – at lagmannsretten ved utmålingen av den samlete straffen bygget på tingrettens straffutmåling for så vidt gjaldt poster i tiltalen som ble endelig avgjort ved tingrettens dom. Det var derfor ikke riktig av lagmannsretten å foreta noen helt ny og selvstendig vurdering av straffen for disse forholdene. Den samlete straffen lagmannsretten hadde fastsatt var imidlertid blitt riktig, slik at domfeltes anke likevel ble forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet