Bruk av overskuddsmateriale fra kommunikasjonskontroll som bevis
Høyesteretts dom, 24.11.2014, HR-2014-02288-A, (sak nr. 2014/1435), straffesak, anke over dom
I. A (advokat Bjørn Stordrange) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Thomas Skjelbred), B (advokat Odd Rune Torstrup)
II. C (advokat Christian Fredrik Bonnevie Hjort) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Thomas Skjelbred), B (advokat Odd Rune Torstrup)
III. D (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Thomas Skjelbred), B (advokat Odd Rune Torstrup)
IV. E (advokat Pål W. Lorentzen) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Thomas Skjelbred), B (advokat Odd Rune Torstrup)
Dommere: Bårdsen, Noer, Arntzen, Bergsjø, Skoghøy
Saken gjaldt bruk av overskuddsmateriale fra kommunikasjonskontroll som bevis i straffesak som stod for lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 216i bokstav d, slik den lød etter endring 21. juni 2013. Materialet hadde ikke vært ført for tingretten, ettersom de dagjeldende regler ikke tillot dette. Loven ble endret før lagmannsrettens behandling, og påtalemyndigheten ønsker nå materialet brukt som bevis under ankebehandlingen.
Hovedproblemstillingen var om overskuddsmaterialet – som var lovlig innhentet og som etter nye regler i utgangspunktet også var tillatt som bevis – måtte avskjæres fordi dette materialet etter de tidligere regler skulle ha vært slettet, eller fordi de nye reglene ikke kunne få anvendelse i en sak som allerede stod for domstolene. Det var også spørsmål om ektefellen til en av de tiltalte kan kreve slettet opptak av samtaler som hun deltar i.
Høyesteretts flertall – tre dommere – konkluderte med at overskuddsmaterialet skulle ha vært slettet senest da tiltale ble tatt ut i 2011, da det er et bærende prinsipp bak reglene at materialet bare skal lagres så lenge det foregår en aktiv og målrettet etterforskning. Politiets fortsatte lagring av materialet var derfor i strid med loven, og dermed også i strid med EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Materialet kunne ikke benyttes som bevis i den senere straffesaken, siden en slik bruk ville representere en ytterligere rettskrenkelse, jf. nå også Grunnloven § 102 og § 113.
Samtaler der ektefellen til en av de tiltalte deltok, skulle i sin helhet ha vært slettet umiddelbart. Fortsatt lagring innebar et pågående brudd på Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Krenkelsen måtte bringes til opphør, og Høyesterett avsa derfor – utenfor ankegjenstanden – kjennelse for umiddelbar sletting, jf. Grunnloven § 92, EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3 bokstav b.
Uttalelser om adgangen til å gi nye prosessregler anvendelse på eldre forhold, jf. blant annet Grunnloven § 97.
Høyesteretts mindretall – to dommere – konkluderte med at straffeprosesslovens bestemmelser ga lovlig adgang til å oppbevare overskuddsmaterialet så lenge dette var av betydning for etterforskningen av saken. Det var videre bare det siktedes ektefelle selv sa, som skulle vært slettet i de samtalene hun deltok i. Påtalemyndigheten hadde derfor i utgangspunktet hjemmel for å føre avlyttingsmaterialet som bevis i straffesaken.