Grovt uaktsom voldtekt av sovende kvinne
Høyesteretts dom, 07.05.2014, HR-2014-00890-A, (sak nr. 2014/436), straffesak, anke over dom
A (advokat Odd Rune Torstrup) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Asbjørn Eritsland)
Dommere: Øie, Noer, Bårdsen, Skoghøy, Tjomsland
Saken gjaldt grovt uaktsom voldtekt av sovende kvinne.
A var domfelt for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd første straffalternativ om grovt uaktsom voldtekt av sovende kvinne. Han hadde ført fingre og penis inn i skjeden til en kvinne mens hun sov. Tingretten og lagmannsretten mente at han hadde opptrådt grovt uaktsomt da han ikke undersøkte nærmere om kvinnen var våken og hadde fastsatt straffen til fengsel i ett år, hvorav 10 måneder var betinget med en prøvetid på to år.
A anket over lovanvendelsen og straffutmålingen til Høyesterett. Prinsipalt anførte han at det ikke var grovt uaktsomt av ham å gå ut fra at den fornærmede var våken, og at han derfor måtte frifinnes. Subsidiært anførte han at samfunnsstraff burde idømmes.
Høyesterett kom enstemmig til at anken over lovanvendelsen ikke kunne føre frem. Det var kvalifisert klanderverdig av tiltalte ikke å forsikre seg om at fornærmede var våken og villig til å ha sex da han satte i gang med seksuell omgang med henne.
Høyesterett fremhevet at det forhold at det gjaldt grovt uaktsom og ikke forsettlig voldtekt, ikke var tilstrekkelig til at samfunnsstraff kunne idømmes. Den grovt uaktsomme voldtekten hadde imidlertid en helt spesiell foranledning. Det forelå også andre formildende omstendigheter. Etter en samlet vurdering kom derfor et flertall på fire dommere til at straffens formål ikke talte mot en reaksjon i frihet. I tillegg var det usikkert om A ville kunne fullføre læretiden dersom han ble idømt ubetinget fengselsstraff i 60 dager. Idømmelse av samfunnsstraff ville ikke ha slike negative konsekvenser. Samtidig ville en langvarig samfunnsstraff være en streng og like følbar reaksjon som den deldommen lagmannsretten hadde idømt. Flertallet fant på denne bakgrunnen at det burde idømmes 360 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid og en subsidiær fengselsstraff på ett år.
Mindretallet mente at de formildende omstendigheter var tilstrekkelig hensyntatt ved den straffen de tidligere instanser hadde fastsatt, og at forbrytelsens karakter tilsa at det ikke ble idømt samfunnsstraff.