Dommere: Normann, Tønder, Bårdsen, Bergsjø, Skoghøy

Saken gjaldt spørsmål om felling av totalfredet hønsehauk var straffri, fordi den ble foretatt i nødverge for en høne, jf. naturmangfoldloven § 75 jf. § 15. Den reiste særlig spørsmål om det kunne innfortolkes et krav i loven § 17 andre ledd andre punktum om at felling "må anses påkrevd" for å verne dyr som er nevnt i bestemmelsen.

Naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum oppstiller etter sin ordlyd ikke et slikt vilkår, og bestemmelsen inneholder heller ikke noen henvisning til andre ledd første punktum der dette vilkåret er inntatt.

Om det kunne innfortolkes et slikt tilleggsvilkår, måtte vurderes på bakgrunn av kravet om at ingen kan straffes uten hjemmel i lov, slik dette er forankret i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Høyesterett viste til at det i nyere høyesterettspraksis er foretatt en innstramning av kravet til presis gjengivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen, og at Grunnloven § 96 stiller samme krav til klarhet til angivelse av det straffbare forholdet som EMK artikkel 7, jf. Rt. 2012 side 313 avsnitt 29.

Høyesterett kom til at verken ordlyd i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum eller bestemmelsen lest i sammenheng, talte for at det kunne innfortolkes et tilleggsvilkår om at avlivingen "må anses påkrevd" for å verne dyr som nevnt i bestemmelsen. Hva som eventuelt måtte ha vært lovgivers intensjon, var da uansett – på bakgrunn av lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 slik dette er tolket i nyere høyesterettspraksis – ikke avgjørende. Var loven ved en glipp blitt annerledes enn forutsatt, måtte dette rettes opp ved en lovendring.

Lagmannsretten hadde fortolket loven uriktig, og inneholdt således en unødvendig vurdering av om avlivingen måtte anses påkrevd. Tiltalte ble imidlertid frifunnet, og anken måtte da forkastes.

Les avgjørelsen i sin helhet