Spørsmålet om islandsk skipper og et tysk rederi kunne domfelles for brudd på bestemmelsen i fiskevernsonen ved Svalbard

Dommere: Bergsjø, Normann, Utgård, Bårdsen, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om en islandsk skipper og et tysk rederi kunne domfelles for brudd på bestemmelsene om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard. Mens fartøyer fra Norge, Russland og Grønland fritt kan fiske etter hyse i sonen innenfor den totale fangstbegrensning som er fastsatt for vernesonen og for norsk og russisk økonomisk sone, kan EU-fartøyer bare ta inntil 19 prosent hyse som bifangst. Spørsmålet var om denne begrensningen krenker likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten.

I dommen gir Høyesterett en bred redegjørelse for reguleringsregimet i fiskevernsonen, Norskehavet og Barentshavet. Det tradisjonelle hysefisket i vernesonen og bestandsutviklingen gjennomgås. Høyesterett slår fast at reguleringsregimet har negative økonomiske konsekvenser for EU-fartøyene, ved at fisket blir mindre effektivt.

Ved vurderingen av om begrensningene i EUs hysefiske krenker likebehandlingsprinsippet, tar Høyesterett utgangspunkt i at Svalbardtraktaten ikke forbyr forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet. Et tiltak som innebærer ulik behandling av traktatpartene og deres fartøyer, er bare traktatstridig dersom det fremmer interesser som er uforenlige med traktatens gjenstand og formål, eller er uforholdsmessig. Norge må gjennom sin suverenitet ha en betydelig skjønnsmargin ved regelutformingen.

Etter en konkret vurdering finner Høyesterett at reguleringene ble innført for å sikre en bærekraftig utvikling av hysebestanden. Myndighetene tok utgangspunkt i det fiske som EU-fartøyene tradisjonelt har drevet, og søkte på den måten å verne etablert næring. Høyesterett påpeker at det kan reises spørsmål ved om ikke formålet om å verne hysebestanden kunne vært oppnådd også hvis EU fikk en særskilt hysekvote. Fordi bifangstregulering kunne bestemmes av Norge raskt og unilateralt, kommer Høyesterett til at dette tiltaket var best egnet til å møte behovet for umiddelbar regulering. Høyesterett konkluderer på den bakgrunn med at reguleringen ikke var i strid med likebehandlingsprinsippet. Dermed var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om Svalbardtraktaten faktisk gjelder i vernesonen.

 Les avgjørelsen i sin helhet