Gjeldsordning - spørsmål om hva skyldner kan beholde av sin inntekt for forsørgelse av seg selv og andre

Dommere: Tønder, Bårdsen, Endresen, Skoghøy, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmål om hva skyldneren kan beholde av sin inntekt for forsørgelse av seg selv og andre i forbindelse med tvungen gjeldsordning, jf. gjeldsordningsloven § 4-3. Nærmere bestemt gjaldt saken om ektefellens inntekt skal tas i betraktning ved fastsettingen.

Ektefellens inntekt var ca. 80 % høyere enn skyldnerens. Statens innkrevingssentral anførte at det i en slik situasjon ikke kunne legges til grunn en likedeling av utgiftene til felles hushold, slik skyldnerens forslag gikk ut på. Det ble anført at utgiftene måtte fordeles forholdsmessig ut fra ektefellenes inntekter. Skyldnerens andel av fellesutgiftene ville i så fall utgjøre 35 %, noe som ville øke dividenden over en femårs-periode fra ca. 40 % til ca. 80 %.

Tingretten og lagmannsretten fant at det ikke ville virke støtende å stadfeste skyldnerens forslag til gjeldsordning, jf. gjeldsordningsloven § 5-4 første ledd bokstav a, og at forslaget derfor måtte godtas.

Høyesterett opphevde lagmannsrettens kjennelse. Spørsmålet skulle ha vært vurdert etter gjeldsordningsloven § 4-3 første punktum, som regulere hva skyldneren kan beholde av sin inntekt. Høyesterett la til grunn at det i denne vurderingen var adgang til å trekke inn ektefellens inntekt. Hva som skal til for at ektefellens inntekt skal tas i betraktning og på hvilke måte det i tilfelle skal skje, må bero på en konkret rimelighetsvurdering. Uttalt at det ikke var grunnlag for å oppstille som et alminnelig utgangspunkt for skjønnet at det skulle skje en forholdsmessig fordeling av fellesutgiftene ut fra ektefellenes inntekter.

Les avgjørelsen i sin helhet