Gyldigheten av oppsigelse etter tjenestemannsloven § 10 nr. 1
Høyesteretts dom, 29.01.2014, HR-2014-00200-A, (sak nr. 2013/1192), sivil sak, anke over dom
A (advokat Mariann Helen Olsen) mot staten v/Universitetet i X (advokat Elisabeth Stenwig)
Dommere: Falkanger, Bergsjø, Noer, Stabel, Schei
Saken gjaldt gyldigheten av en oppsigelse etter tjenestemannsloven § 10 nr. 1. Ved Institutt for farmasi (IFA) ved Universitetet i X (UiX) ble en person ansatt som vikar i en førsteamanuensisstilling mens den fast ansatte hadde fødselspermisjon. Vikariatet var tidsbestemt. Før vikariatet løp ut, sa den fast ansatte opp sin stilling. Ved utløpet av vikariatet hadde vikaren til sammen over fire års sammenhengende tjeneste ved UiX. Spørsmålet var om vikaren da hadde rett til å fortsette i stillingen, selv om vikariatet hadde løpt ut.
Prinsipalt anførte staten at når et tidsavgrenset vikariat løp ut, kunne tjenestemannen sies opp etter § 10 nr. 1 – selv om vedkommende til sammen hadde fire års tjeneste. Høyesterett var ikke enig i dette. Selv om ordlyden i § 10 nr. 1 ikke er helt klar, ble det fremhevet at lovgiver i flere sammenhenger har gitt uttrykk for at bestemmelsen innebærer at midlertidige tjenestemenn som har fire års sammenhengende tjeneste, har rettigheter som fast ansatt. Det innebærer at oppsigelse bare kan skje dersom stillingen inndras eller faller bort.
Høyesterett kom til at stillingen hadde falt bort, og at § 10 nr. 1 derfor ikke var til hinder for oppsigelsen. Det ble pekt på at IFA – som følge av rapporter fra Forskningsrådet og NOKUT – hadde spisset sin forskningsstrategi i retning av klinisk farmasi. Som følge av dette hadde man kort tid etter at vikaren ble sagt opp, utlyst to nye stillinger med forskingsplikt innenfor disse fagfeltene. Høyesterett uttalte at slike beslutninger lå under arbeidsgivers styringsrett. Ved vurderingen av om vikarens stilling hadde falt bort, måtte hans stilling sammenholdes med innholdet i de to nye stillingene. Videre ble det uttalt at en forutsetning for at en stilling anses inndratt eller falt bort etter § 10 nr. 1, er at det har skjedd vesentlige endringer i stillingsinnholdet. Det avgjørende er de faktiske arbeidsoppgaver som ble utført av vikaren, og ikke de arbeidsoppgaver som ble utført av den som vedkommende vikarierte for.
Da vikaren hadde forsket innenfor helt andre områder enn de områder de nye stillingene var tiltenkt, måtte hans stilling anses å ha falt bort.
Siden han ikke hadde nødvendig kompetanse til å fylle de forskningsoppgavene som lå til de nye stillingene, kunne han heller ikke gis fortrinnsrett til dem etter tjenestemannsloven § 13 nr. 1.