Gyldigheten av to vedtak av Oslo kommune om tilbakekall av drosjeløyver
Høyesteretts dom, 27.03.2014, HR-2014-00631-A, (sak nr. 2013/1084), sivil sak, anke over dom
A og B (advokat John Christian Elden) mot Oslo kommune (advokat Lars Marius Heggberget)
Dommere: Sæbø, Noer, Matheson, Falkanger, Endresen
Saken gjaldt gyldigheten av to vedtak av Oslo kommune om tilbakekall av drosjeløyver. Hovedspørsmålet var om vedtakene var ugyldige på grunn av myndighetsmisbruk.
A ble i 2009 dømt til fengsel i ett år, hvorav seks måneder ubetinget, for overtredelser av regnskapsloven, bokføringsloven og ligningsloven. Han ble blant annet dømt for unnlatt bokføring av til sammen 9,25 millioner kroner for 2000 og 2001 og for i årene 2001–2003 å ha oppgitt for lave lønnsinntekter for sine 60 til 70 sjåfører med til sammen 6,4 millioner kroner. B ble i 2009 dømt til betinget fengsel i 90 dager blant annet for å ha unnlatt å bokføre inntekter på til sammen vel 1,5 millioner kroner for 2000 og 2001, og for å ha unnlatt å rapportere lønnsinntekter for sine sjåfører for 2000–2002 med i overkant av 700 000 kroner.
Etter at straffedommer var avsagt fattet Oslo kommune i 2010 vedtak om å tilbakekalle drosjeløyvene til de to. De gikk til sak og gjorde gjeldende at vedtakene var ugyldige på grunn av myndighetsmisbruk.
Høyesterett behandlet saken i sammenheng med sak nr. 2013/1156, som i hovedsak reiste de samme spørsmål. Høyesterett drøftet om det var noen forskjell mellom sakene som kunne tilsi at de fikk ulikt utfall.
Det forhold at Høyesterett i straffesaken mot A unnlot å idømme ham rettighetstap etter straffeloven § 29 var ikke til hinder for forvaltningsrettslig tilbakekall av drosjeløyve. At det i straffesaken ikke ble idømt rettighetstap utvider ikke domstolenes kompetanse til å overprøve forvaltningens frie skjønn.
Det fikk heller ikke betydning for vedtakenes gyldighet at tiden fra løyvene ble tilbakekalt til drosjeeierne kan søke om nytt løyve ble lenger for A og B enn for drosjeeierne i sak 2013/1156. Det ble vist til at gyldighetsvurderingen må gjøres med utgangspunkt i situasjonen da vedtakene ble fattet. At andre drosjeeiere oppnår at perioden de taper sine løyver blir kortere enn det som er tilfelle for drosjeeierne i denne saken, medførte ikke at vedtakene i denne saken ble ugyldige.
Det var ingen andre særlige forhold som skilte vedtakene om tilbakekall fra vedtakene i sak 2013/1156. Drosjeeiernes søksmål førte dermed ikke frem.