Dommere: Indreberg, Skoghøy, Bull, Matheson, Schei

Høyesterett kom til at Scancems tap på ettergitte kundefordringer på det afrikanske selskapet Cimgabon ikke kunne anses endelig konstatert på ettergivelsestidspunktet – årsskiftet 2007–2008, og at Scancem derfor ikke kunne kreve fradrag for tapet i 2007 og 2008. Scancem eide 75 av aksjene i Cimgabon.

Dommen ble avsagt under dissens 4–1. Flertallet la på bakgrunn av lovforarbeidene til grunn at den rettstilstand som fremkommer gjennom tre Høyesterettsdommer fra 1990-tallet, fortsatt gjelder, selv om skattelovgivningen senere er endret. Dommene etablerer en streng norm. For at tapsfradrag skal kunne kreves, må det være helt på det rene at fordringen ikke vil bli oppfylt, og i konsernforhold må det ved den vurderingen trekkes inn om kreditor i egenskap av aksjonær vil kunne få igjen det selskapet gir avkall på som kreditor. Foreligger en realistisk mulighet for det, vil det ikke være et endelig konstatert tap, men en tapsrisiko.

Cimgabon gikk dårlig og var ikke i stand til å betale sine forpliktelser til Scancem på ettergivelsestidspunktet. Men det forelå ikke planer om å avvikle selskapet. Ettergivelsen skjedde for å sette selskapet i stand til å drive videre, noe som ble ansett å være i konsernets interesse.

Mindretallet mente at tap på fordring overfor et datterselskap kan fradragsføres dersom den er reelt uerholdelig og ikke ved ettergivelsen blir konvertert til tilsvarende verdier i aksjer. Senere verdistigning på aksjene på grunnlag av fremtidig avkastning medfører ikke at den ettergitte fordring gjenoppstår, og må derfor etter mindretallets syn behandles for seg.

Les avgjørelsen i sin helhet