Spørsmål om norske domstoler har domsmyndighet i tvist om midlertidig forføyning som ikke har verneting i Norge

Dommere: Øie, Indreberg, Arntzen, Noer, Matningsdal

Høyesterett kom til at lagmannsrettens avgjørelse om å tillate at en sak om midlertidig forføyning ble fremmet for norske domstoler, bygget på uriktig lovtolking.

Partene i saken var foretak som hører hjemme i Sør-Korea, Nederland og Belgia. Kravet i forføyningssaken var at utbetaling etter en påkravsgaranti skulle stanses. Garantien knyttet seg til oppfyllelse av en kontrakt om levering av et boligkvarter med helikopterdekk, som var en underleveranse av en kontrakt om levering av toppdekket til Valemon-plattformen på norsk kontinentalsokkel. Både kontrakten i underleveransen og i garantiforholdet var underlagt norsk rett og hadde verneting i Norge.

Tvisten om midlertidig forføyning hadde derimot ikke verneting i Norge. Spørsmålet var om norske domstoler likevel kunne behandle saken, jf. tvisteloven § 32-2, jf. § 4-3 første ledd.

Høyesterett slo fast at det skal mye til for å etablere norsk domsmyndighet i formuerettslige saker hvor det ikke er påvist verneting i Norge, og at det skal spesielt mye til ved krav om midlertidig forføyning i slike saker. Tilknytning til Norge er ikke tilstrekkelig – det kreves spesielle omstendigheter.

Kjennelsen avklarer vilkårene for å konstatere norsk domsmyndighet i saker om midlertidig forføyning i formuerettslige tvister når verneting i Norge ikke er påvist.

Les avgjørelsen i sin helhet