Lagmannsrettens avslag på siktedes begjæring om at samtaler som er tatt opp under kommunikasjonskontroll, skulle oversendes tingretten før de ble stilt til disposisjon for politiet

Dommere: Normann, Arntzen, Kallerud, Endresen, Tjomsland

Saken gjaldt anke over lagmannsrettens avslag på siktedes begjæring om at samtaler som er tatt opp under kommunikasjonskontroll, skulle oversendes tingretten før de ble stilt til disposisjon for politiet. Det var gjennomført kommunikasjonskontroll mot siktede, og det var på det rene at det innhentede materialet blant annet inneholdt samtaler med advokat som var omfattet av vitneforbudet i straffeprosessloven § 119. Anken gjaldt lagmannsrettens generelle tolkning av straffeprosessloven § 216 g bokstav b. Det følger av bestemmelsen at politiet plikt til "snarest mulig" å slette blant annet samtaler som er omfattet av straffeprosessloven § 119.

Høyesterett kom til at ordningen som straffeprosessloven § 216 g bokstav b legger opp til, på ett punkt ikke tilfredsstilte kravene i EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102: Politiet kunne ikke på egen hånd gjennomhøre samtaler med advokater for å ta stilling til om de var omfattet av straffeprosessloven § 119, jf. blant annet forutsetningen i EMDs dom 25. mars 1998 i saken Kopp mot Sveits. En ordning hvor samtalene i slike tilfeller ble sendt tingretten for gjennomgang uten at politiet på forhånd hadde gjennomgått disse, ville etter Høyesteretts syn tilfredsstille kravene i EMK. Om det også kunne etableres andre ordninger som tilfredsstilte kravene i EMK, tok Høyesterett ikke stilling til.

Lagmannsretten og tingretten hadde – som lovgiver – lagt til grunn at politiet på egen hånd hadde adgang til å gjennomhøre samtaler med advokat for å ta stilling til om de var omfattet av straffeprosessloven § 119. Lagmannsrettens kjennelse og tingrettens beslutning måtte etter dette oppheves.

Les avgjørelsen i sin helhet