Saken gjaldt krav om refusjon for kostnader til helse- og omsorgstjenester etter lov 24. juni 2011 om kommunale helse- og omsorgstjenester
Høyesteretts dom 23. mars 2017, HR-2017-625-A, (sak nr. 2016/2032), sivil sak, anke over dom
Sørreisa kommune (advokat Marianne Abeler) mot Målselv kommune (advokat Kristoffer Dons Brøndbo)
Dommere: Ringnes, Bårdsen, Bergsjø, Arntzen, Øie
Målselv kommune yter omsorgstjenester til en person som er bosatt i kommunen etter å ha blitt utskrevet fra barneverninstitusjon der. Han bodde tidligere i Sørreisa kommune. Målselv kommune krevde refusjon fra Sørreisa kommune for utgiftene til omsorgstjenestene. I forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester § 2 fjerde ledd er det fastsatt at institusjonskommunen etter utskrivning kan kreve refusjon fra den kommunen som var oppholdskommune før inntak i institusjon.
Høyesterett kom til at forskriftsbestemmelsen ikke har tilstrekkelig hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven. Loven åpner ikke for å forskriftsfeste regler om refusjon fra tidligere oppholdskommune når brukeren etter utskrivning fra institusjonen har fast opphold eller fast bosted i institusjonskommunen.
Avgjørelsen gir veiledning om tolkningen av helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 og prinsippene for tolkning av en delegasjonsbestemmelse. Avgjørelsen inneholder også uttalelser om domstolenes kompetanse til å avgjøre tvister om utgiftsfordeling mellom kommuner etter lovens § 11-1.