Dommere: Matningsdal, Møse, Bull, Arntzen, Høgetveit Berg

Høyesterett forkastet anken over en lagmannsrettsdom der en mann var dømt til å betale erstatning for en handling som han var blitt strafferettslig frifunnet for på grunn av nødverge.

Etter at to personer var kommet i snakk utenfor et utested i Oslo, dyttet den ene til den andre, og den andre, som oppfattet det slik at det ville komme et slag til, reagerte med et velrettet svingslag mot hakepartiet til angriperen. Denne falt i bakken og ble alvorlig skadet i fallet.

Da saken kom opp for lagmannsretten, ble den som hadde verget seg, frifunnet av juryen. De tre fagdommerne, som la til grunn at frifinnelsen var begrunnet med nødverge, kom til at slaget, bedømt i et erstatningsrettslig perspektiv, overskred grensene for en forsvarlig nødvergehandling.

De mente at den som hadde verget seg, hadde opptrådt grovt uaktsomt og dømte ham til å betale oppreisningserstatning til den skadelidte.

Spørsmålet i saken var om frifinnelsen for straffekravet innebar at nødvergehandlingen heller ikke kunne medføre erstatningsansvar. Høyesterett mente at den skadevoldende handlingen kunne bli ansett som en rettmessig nødvergehandling i straffesaken, men fortsatt bli bedømt som grovt uaktsom i et erstatningsrettslig perspektiv.

Lagmannsrettens begrunnelse krenket heller ikke uskyldspresumsjonen i Grunnloven
§ 96 annet ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.

Dommen gir veiledning om forholdet mellom en strafferettslig og en erstatningsrettslig vurdering av en nødvergesituasjon, og om anvendelse av uskyldspresumsjonen i Grunnloven og EMK.

Les avgjørelsen i sin helhet