Barnevernloven § 6-3 første ledd
Høyesteretts kjennelse 9. desember 2019, HR-2019-2301-A, (sak nr. 19-078205SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse.
A (advokat Knut Gunnar Brindem) mot X kommune (advokat Frode Lauareid), B (advokat Olav Sylte)
Møter i saken i medhold av tvisteloven § 30-13:
Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Kjelstrup Emberland)
Dommere: Møse, Normann, Ringnes, Arntzen, Thyness
Høyesterett kom til at et barn, som er fylt syv år, ikke har en ubetinget rett til å bli informert og å uttale seg i sak om endring av samvær, jf. barnevernloven § 6-3 første ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12.
C, født 00.00.2011, ble plassert i beredskapshjem i november 2011. I mars 2013 traff Fylkesnemnda i Østfold vedtak om omsorgsovertakelse. Vedtak om samvær med foreldrene er endret flere ganger. Fylkesnemnda traff i juli 2018 nytt vedtak om samvær. Både mor og far begjærte overprøving av nemdas vedtak ved Sarpsborg tingrett.
Under saksforberedelsen oppsto spørsmålet om C skulle uttale seg om samværsspørsmålet etter barnevernloven § 6-3 første ledd. Retten oppnevnte sakkyndig som i rapport 13. januar 2019 konkluderte med at det forelå helt særegne forhold ved barnet som gjorde at det ikke var faglig forsvarlig å la barnet uttale seg om dette. Tingretten avsa kjennelse om at C ikke skulle informeres eller høres om samværsspørsmålet. Lagmannsretten forkastet fars anke over kjennelsen. Far anket over rettsanvendelsen til Høyesterett.
Høyesterett kom til at den unntaksfrie bestemmelsen i barnevernloven § 6-3 første ledd ikke kan tas helt på ordet, men understreket at plikten til å høre barnet som utgangspunkt ligger fast, slik at det bare kan gjøres unntak eller tilpasninger i helt spesielle situasjoner der det ikke vil være forsvarlig å høre barnet. Høyesterett kom videre til at det ikke heftet feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse.
Avgjørelsen gir veiledning for tolkningen av barnevernlovens regler om barnets rett til medvirkning i barnevernssaker.