Varetektsfengsling. Om siktedes rett til fremstilling ved første gangs fengsling.
Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 8. mai 2020, HR-2020-972-U, (sak nr. 20-065997STR-HRET), straffesak, anke over kjennelse.
A (advokat Øivind Sterri) mot Påtalemyndigheten (politiadvokat Marthe Notøy)
Dommere: Kallerud, Thyness, Steinsvik
En person siktet for forsøk på drap eller medvirkning til dette ble begjært varetektsfengslet. Før rettsmøtet anmodet påtalemyndigheten og tingretten om at rettsmøtet skulle holdes som fjernmøte, jf. midlertidig forskrift 27. mars 2020 nr. 459 om forenklinger og tiltak innenfor justissektoren for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 (koronaforskriften) § 2, gitt med hjemmel i midlertidig lov 27. mars 2020 nr. 17 om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven) § 2. Etter at siktede og forsvareren hadde fått uttale seg, og motsatt seg fjernmøte, besluttet tingretten at rettsmøtet skulle gjennomføres som fjernmøte. Siktede ble varetektsfengslet.
Høyesteretts ankeutvalg viste til at retten til fremstilling for en domstol ved pågripelse og fengsling er en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti. Retten er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 3, som angir at enhver som blir pågrepet eller berøvet friheten straks skal bli stilt for en dommer. Også Grunnloven § 94 andre ledd slår fast at den pågrepne snarest mulig skal fremstilles for en domstol. Koronaforskriften § 2 og koronaloven § 2 måtte tolkes og anvendes innenfor denne rammen.
Ankeutvalget tok ikke nærmere stilling til adgangen til å gjøre unntak fra retten til fremstilling, men viste til at en forutsetning i tilfelle må være at retten vurderer konkret om det av smitteverngrunner er uforsvarlig å avholde fengslingsmøtet på annen måte enn ved fjernmøte i den aktuelle saken. Tiltak for å unngå smitterisiko må i den forbindelse vurderes, blant annet med utgangspunkt i de retningslinjene som er fastsatt av helsemyndighetene. Noen slik konkret vurdering hadde verken tingretten eller lagmannsretten gjort.
Kjennelsene gav dermed ikke ankeutvalget tilstrekkelig grunnlag for å prøve om vurderingen av EMK artikkel 5 nr. 3 var riktig. Tingrettens og lagmannsrettens kjennelser ble på denne bakgrunn opphevet.