Asyl på grunnlag av konvertering
Høyesteretts dom 3. juni 2021, HR-2021-1209-A, (sak nr. 20-160710SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.
A, B (advokat Nadin Askeland Humlen), Norsk organisasjon for asylsøkere (partshjelper)
(advokat Arild Karl Humlen), Den norske kirke (partshjelper) (advokat Kristin Veierød) mot
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Stub)
Dommere: Matningsdal, Falkanger, Bergsjø, Falch, Østensen Berglund
Høyesterett kom til at et ektepar fra Afghanistan ikke hadde krav på status som flyktninger på grunnlag av anført konvertering fra islam til kristendommen etter at de kom til Norge. I utlendingsretten gjelder det alminnelige sivilprosessuelle kravet om at det mest sannsynlige faktum legges til grunn. I asylsaker må imidlertid i enkelte sammenhenger søkerens forklaring legges til grunn dersom den er noenlunde sannsynlig. I avgjørelsen redegjøres det for når et slikt avdempet beviskrav skal anvendes, og hva som nærmere ligger i det. Det slås blant annet fast at det avdempede beviskravet gjelder i konvertittsaker. Avgjørelsen inneholder også en generell redegjørelse for prinsippene for bevisvurderingen i slike saker. Blant annet sies det noe om hvilken vekt det skal legges på erklæringer fra personer som kjenner søkeren, blant annet fra prester og andre med religionsfaglig kompetanse.
I den konkrete vurderingen delte Høyesterett seg. Flertallet (tre dommere) fant at en rekke omstendigheter svekket troverdigheten i søkernes forklaringer. Erklæringer fra prester som støttet søkernes forklaringer, medførte at bevisene ellers måtte underlegges en kritisk vurdering. Hensett til svakhetene i forklaringene kunne imidlertid ikke prestenes erklæringer være avgjørende. Et mindretall (to dommere) kom til at prestenes erklæringer måtte være utslagsgivende.
Avgjørelsen klargjør hvilket beviskrav som gjelder der asyl søkes på grunnlag av konvertering. Den redegjør også for prinsippene for bevisvurderingen.