Spørsmål om besteforeldres samværsrett etter barnevernloven
Høyesteretts dom 1. juli 2021, HR-2021-1437-A, (sak nr. 21-016374SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.
A (advokat Harald Grape) mot X kommune (advokat Frode Lauareid), B, C
(advokat Halvard Helle)
Dommere: Matningsdal, Falkanger, Kallerud, Ringnes og Høgetveit Berg
Spørsmålet i saken var om en mormor kan kreve at fylkesnemnda tar stilling om hun har rett til samvær med et barnebarn som er under offentlig omsorg, og bor i fosterhjem.
Barnevernloven § 4-19 fjerde ledd bokstav b bestemmer at slektninger og andre som barnet har nær tilknytning til, kan kreve partsstatus dersom det er fastsatt et «svært begrenset» samvær mellom foreldrene og barnet.
Høyesterett har i tidligere avgjørelser kommet til at et samvær på to timer tre ganger i året er «svært begrenset», mens et samvær på to eller tre ganger fire ganger i året ikke er «svært begrenset». Den siste av disse avgjørelsene er fra 2015. Etter dette har det skjedd en vesentlig utvikling i rettspraksis med hensyn til fastsettelse av samværsomfang. Høyesterett viser i dommen til storkammeravgjørelsen HR-2020-662-S og tre høyesterettsavgjørelser avsagt 2. mars 2021 om samvær.
Høyesteretts konklusjon er at et samvær med foreldrene på tre timer seks ganger i året, som er fastsatt i denne saken, må anses som et svært begrenset samvær. Kravet om rett til samvær med barnebarnet skal da avgjøres av fylkesnemnda.
Avgjørelsen avklarer at nivået for «svært begrenset samvær» etter § 4-19 fjerde ledd bokstav b er seks samvær i året. Høyesterett tar ikke stilling til hva situasjonen vil være dersom varigheten av samværene er en dag eller eller et døgn.