Jurisdiksjon i barnevernsak selv om barna er i utlandet
Høyesteretts dom 25. januar 2022, HR-2022-207-A, (sak nr. 21-145427SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse.
X kommune (advokat Jørgen Aandal Vangsnes) mot A, B (advokat Johannes Wegner Mæland)
Dommere: Indreberg, Falkanger, Bergsjø, Falch, Sæther
Et foreldrepar reiste til England med sine to barn straks etter at kommunen hadde varslet foreldrene om at kommunen ville innlede sak om omsorgsovertakelse av barna. Fylkesnemnda vedtok omsorgsovertakelse vel to måneder etter utreisen. Nå, mer enn to år senere, bor barna fortsatt i England sammen med moren.
Høyesterett kom til at fylkesnemnda hadde myndighet – jurisdiksjon – til å vedta omsorgsovertakelse, og til at norske domstoler fremdeles har jurisdiksjon til å overprøve vedtaket.
Høyesteretts begrunnelse var at barna hadde «vanlig bosted» i Norge da fylkesnemnda traff vedtaket, jf. barnevernloven § 1-2 og Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. Etter at vedtaket var truffet, var foreldrenes tilbakeholdelse av barna i England ulovlig – «wrongful» – jf. konvensjonen artikkel 7. Tilbakeholdelsen ble ansett ulovlig selv om utreisen fra Norge var lovlig. Kommunen hadde dessuten, innenfor den fristen bestemmelsen setter, innledet en verserende rettssak i England med sikte på tilbakelevering av barna.
Høyesterett kom videre til at fristen i barnevernloven § 4-13 for å iverksette omsorgsovertakelsen ikke er utløpt.
Dommen gir veiledning om norske myndigheters og domstolers jurisdiksjon til å behandle barnevernsaker når barnet befinner seg i utlandet.