Oppreisningserstatning skal ikke reduseres selv om det er utmålt ménerstatning
Høyesteretts dom 16. april 2024, HR-2024-708-A, (sak nr. 23-137406SIV-HRET), sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts dom.
A (advokat Magnus Jonsbråten) mot B (advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne)
En mann var dømt til fengsel i seks år og ni måneder for forsøk på knivdrap. Ved den etterfølgende behandlingen av erstatningskrav, ble fornærmede tilkjent blant annet ménerstatning og oppreisningserstatning. Begge erstatningsformene kompenserer for ulemper av ikke-økonomisk karakter, og spørsmålet for Høyesterett var om disse beløpene skulle samordnes.
Høyesterett kom til at de to erstatningsformene skal behandles uavhengig av hverandre, i tråd med hva som fremgikk av en avgjørelse fra Høyesterett i 2005.
Høyesterett viser til at verken lovens ordlyd, formålet med bestemmelsene, forarbeidene eller reelle hensyn tilsier at det skal foretas en samordning av oppreisningserstatning og ménerstatning. Selv om en tidligere avgjørelse fra Høyesterett i 2014 trakk i en annen retning, kunne den ikke være avgjørende.
Høyesterett la vekt på at selv om de to erstatningsformene kan gli noe over i hverandre, er meningen å kompensere for forskjellige former for ulemper. Oppreisningserstatning er av en mer ekstraordinær karakter, og er ikke ment å ta ménerstatningens plass. I tråd med hva partene var enige om, ble oppreisningsbeløpet satt til 325 000 kroner. Én dommer avga særmerknad.
Dommen avklarer forholdet mellom skadeserstatningsloven § 3-5 om oppreisningserstatning og § 3-2 om ménerstatning.
Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
Rettsområde: Erstatningsrett
Nøkkelavsnitt: 17, 34–38, 42
Dommere: Normann, Noer, Bull, Østensen Berglund, Stenvik