Kommunens erstatningsansvar etter boligbrann ikke redusert

En kommune hadde leid en privat bolig som ble fremleid til bruk ved bosetting av flyktninger. Det oppsto brann i boligen, og partene var enige om at kommunen var erstatningsansvarlig for tapet etter husleiekontrakten. 

Saken for Høyesterett gjaldt spørsmålet om kommunens erstatningsansvar på om lag 5,2 millioner kroner skulle reduseres. Kravet mot kommunen var reist som et regresskrav fra boligeierens forsikringsselskap, som hadde dekket tapet gjennom boligforsikringen. 

Høyesterett er kommet til at det ikke er grunnlag for lemping, og erstatningsansvaret reduseres ikke. 

Utgangspunktet ved erstatningsutmåling er at den skadelidte har krav på å få dekket sitt økonomiske tap. Lemping kan bare bli  aktuelt når et fullt  erstatningsansvar vil virke urimelig tyngende for den ansvarlige. Adgangen til lemping er snever, og den er ment for situasjoner der normal tapsutmåling, etter en helhetsvurdering, slår særdeles skjevt ut. At tapet er dekket av forsikring, kan ha betydning, men er ikke avgjørende. 

Ut fra blant annet størrelsen på tapet og kommunens økonomiske bæreevne kom  Høyesterett til at det ikke var grunnlag for å redusere kommunens erstatningsansvar. 

Dommen gir veiledning om vilkårene for lemping av erstatningsansvar etter husleieloven § 2-14. 

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Rettsområde: Erstatningsansvar i kontrakt. Lemping. Husleieloven § 2-14.

Nøkkelavsnitt: 45–47.  

Dommere: Østensen Berglund, Steinsvik, Hellerslia, Lund, Poulsen