Krav om erstatning mot tilretteleggeren av et obligasjonslån førte ikke frem
Høyesteretts dom 8. desember 2025, HR-2025-2442-A, (sak nr. 25-061885SIV-HRET), sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 3. mars 2025.
A, ANWI Holding AS, B, C, BK Medica AS, D, E, F, G, Gangaren Holding AS, H, I, J, K, L, M, K.P. Invest AS, N, Olaf Tufte AS, O, P, Q, Sunnic Norge AS, R, S, Trading Invest AS, T, Altinvest AS, U (advokat Per Christen Conradi Andersen) mot Havnegaten Invest AS, Zurich Insurance Europe AG, Norway Branch (advokat Kyrre Width Kielland)
Tilretteleggeren av et obligasjonslån videreformidlet informasjon fra utstederen av lånet til potensielle investorer. Det viste seg senere at informasjonen var basert på forfalskede dokumenter og bevisst uriktige opplysninger. Både selskapet som utstedte obligasjonslånet, og dets eneeier gikk senere konkurs. Investeringene i obligasjonslånet gikk tapt i sin helhet. Den underliggende årsaken til investorenes tap var selskapseierens bedragerier. Spørsmålet var om ansatte hos tilretteleggeren handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved å videreformidle den forfalskede og uriktige informasjonen.
Høyesterett mente at en tilrettelegger i utgangspunktet må kunne stole på ektheten av dokumentasjon og sannferdigheten av opplysninger som mottas fra utstederen. Dersom det foreligger spesielle eller konkrete omstendigheter som gir grunn til å mistenke at utstederen opptrer uredelig, må tilretteleggeren foreta særlige undersøkelser. At det dreier seg om et obligasjonslån med høy kredittrisiko eller sentrale dokumenter som det er enkelt å kontrollere ektheten av, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å utløse en slik undersøkelsesplikt. Bransjepraksis sto sentralt ved Høyesteretts fastleggelse av kravet til god forretningsskikk med hensyn til denne typen «ekthetsundersøkelser».
Lagmannsrettens vurdering av at tilretteleggeren under arbeidet med informasjonen til investorene hadde foretatt de undersøkelser som følger av kravet til god forretningsskikk, var ikke basert på en uriktig rettsanvendelse. De krav investorene med rimelighet kunne stille til tilretteleggeren, var ikke tilsidesatt, og investorenes anke over lagmannsrettens frifinnende dom ble følgelig forkastet.
Dommen avklarer rekkevidden av tilretteleggers plikt til å undersøke dokumenters ekthet og opplysningers sannferdighet.
Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
Nøkkelavsnitt: 52–54, 56–58 og 66–67.
Rettsområde: erstatningsrett, verdipapirhandelsrett
Dommere: Bull, Bergsjø, Arntzen, Sæther, Steen