Tvangsbot kan ilegges for å sikre samvær mellom foreldre og barn

Høyesteretts kjennelse 20. mai 2025, HR-2025-942-A, (sak nr. 25-023621SIV-HRET), sivil sak, anke over Gulating lagmannsretts kjennelse 19. desember 2024. 

A (advokat Ingrid Lauvås) mot B (advokat Thor Harald Eike)

En far hadde etter et samlivsbrudd fått dom på at han hadde rett til samvær med to av barna sine. Dommen fastslo at det først skulle være en opptrappingsperiode med tilsyn under samværet, før alminnelig samvær. Til tross for dommen ble mange samvær ikke gjennomført, og far begjærte at mor skulle ilegges tvangsbot ved manglende oppfølging av hans samværsrett. 

Tingretten påla mor tvangsbot, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Lagmannsretten viste til at den innledende fasen med tilsyn ikke var gjennomført.

Høyesterett har, i motsetning til lagmannsretten, kommet til at det kan ilegges tvangsbot for å få gjennomført samvær, også når opptrappingsplanen for samværet ikke er fulgt. Lagmannsrettens kjennelse blir opphevet.

Høyesterett viser til at formålet med barneloven § 65 er å sikre at en avgjørelse om samvær, som er basert på barnets beste, blir gjennomført som forutsatt. For å oppnå dette må slutningen i dommen om samvær sammenholdes med begrunnelsen og tolkes gjennom denne. Så lenge samværets omfang og karakter ikke endres, står domstolen relativt fritt til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet, også om en opptrappingsplan ikke er fulgt. Høyesterett peker på at en slik løsning samsvarer med Grunnlovens bestemmelse om barnets beste, § 104, og ivaretar internasjonale konvensjoner ved å forhindre at en forelder kan undergrave tvangsfullbyrdelsesmuligheten.

Avgjørelsen gir veiledning om tolkingen av barneloven § 65 og muligheten for å ilegge tvangsbot overfor en forelder som ikke medvirker til samvær.

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Rettsområde: Barnerett. Barneloven § 65

Nøkkelavsnitt: 39, 49

Dommere: Webster, Bull, Østenensen Berglund, Thyness, Lund