Deler av lagmannsrettsdom om sluttoppgjøret for Nye Jordal Amfi oppheves

Oslo kommune kunngjorde i 2016 totalentreprise for riving av den gamle ishockeyhallen og bygging av Nye Jordal Amfi gjennom en offentlig anbudskonkurranse. NCC Norge AS ble tildelt oppdraget, og det ble inngått totalentreprisekontrakt basert på standardkontrakten NS 8407. 

Det var flere forhold som skapte forsinkelser og merarbeid i prosjektet, blant annet at Hovinbekken, som rant gjennom en kulvert – Hovinkulverten – under den gamle ishockeyhallen, lå høyere i grunnen enn først antatt. Det ble også nødvendig å tiltre tre opsjoner om håndtering av forurensning i grunnen. 

Et hovedspørsmål for Høyesterett var om grensen for Oslo kommunes rett til å pålegge NCC endringer ut over 15 prosent netto tillegg til kontraktssummen var overskredet, og hvordan vederlaget for det overskytende arbeidet eventuelt skal fastsettes.

Høyesterett har kommet til at begrepet «endring» i NS 8407 punkt 31.1 er forbeholdt byggherrens pålegg som innebærer avvik fra det opprinnelig avtalte, herunder inngrep i entreprenørens valgfrihet. Merarbeid som følge av forhold byggherren har risikoen for, inngår ikke i endringsbegrepet med unntak av en særregel i standardkontrakten om mengdeavvik på regulerbare poster. Det er bare merkostnadene som følge av selve endringen – avviket fra kontrakten – som skal tas med ved beregningen av om 15 prosent-grensen er nådd. Opsjoner som gir byggherren en kontraktsfestet valgfrihet, inngår ikke i beregningen med mindre det er holdepunkter for at partene har ment noe annet. Dommen inneholder anvisninger basert på alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper for hvordan prisen på endringsarbeider over 15 prosentgrensen skal fastsettes.

Høyesterett slår fast at entreprenørens unnlatelse av å spesifisere og dokumentere fakturaene slik NS 8407 punkt 27.4 foreskriver, i utgangspunktet gir byggherren rett til å holde beløpet tilbake med den konsekvens at forsinkelsesrenten ikke løper. Dette forutsetter at byggherren gjør rimelige anstrengelser for å bringe forholdet i orden, normalt ved å fremme innsigelser mot fakturaen innen utløpet av betalingsfristen. Hva som med rimelighet kan kreves, beror til en viss grad på en konkret vurdering, der det også ses hen til om fakturaen er klart udokumentert. 

Lagmannsrettens dom oppheves, da det er og kan være feil i de rettslige grunnlagene for avgjørelsen. Lagmannsretten må nå behandle de aktuelle delene av oppgjørstvisten på nytt, med utgangspunkt i de rettslige anvisningene fra Høyesterett.

To dommere tok dissens. De er enige i flertallets generelle redegjørelser, med unntak av synet på tiltredelsen av opsjoner, som de mener er endringer som inngår i beregningen av 15 prosent-grensen. De mener dessuten at lagmannsrettens generelle rettslige forståelse av hvilke krav som skal medregnes i 15 prosent-grensen, er riktig, og at det ikke er grunnlag for å oppheve denne delen av lagmannsrettens dom. 
 
Dommen avklarer rekkevidden av endringsbegrepet i NS 8407 punkt 31.1 og hvilke konsekvenser det har for forsinkelsesrentene at byggherren unnlater å reise innsigelser mot fakturaer som ikke er tilstrekkelig dokumentert. 

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Rettsområde: Entreprise. NS 8407

Nøkkelavsnitt: 71, 74–75, 84–88, 114

Dommere:Falkanger, Arntzen, Hellerslia, Stenvik, Poulsen