Oppreisningskrav mot staten for krenkelse av EMK artikkel 8 var foreldet

Saken gjaldt fastleggelsen av utgangspunktet for foreldelsesfristen for krav om oppreisning mot staten for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. 

Spørsmålet for Høyesterett var om statens oppreisningsansvar for EMK-krenkelser var avklart i norsk rett mer enn 3 år før søksmålet, slik at saksøker hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot staten med krav om oppreisning for krenkelsen hun mente seg utsatt for. Høyesteretts flertall kom under henvisning til menneskerettsloven, grunnlovsforarbeider, rettspraksis og juridisk teori til at det også før to høyesterettsdommer fra 2024 var etablert et oppreisningsansvar for staten i intern norsk rett. Uklarhet om ansvarets nærmere rettslige forankring medfører ikke utsettelse av foreldelsesfristens utgangspunkt. Oppreisningskravet var derfor foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Foreldelse var i det foreliggende tilfellet verken utslag av overdreven formalisme eller overdreven fleksibilitet. EMK artikkel 13 var derfor ikke til hinder for foreldelse. 

Høyesteretts mindretall tok utgangspunkt i at statens oppreisningsansvar først ble avklart ved Høyesteretts to oppreisningsdommer fra 2024. Frem til dette tidspunktet var det uklart både om staten kunne holdes oppreisningsansvarlig etter intern norsk rett og hvilken hjemmel et slikt ansvar skulle bygge på. Foreldelsesfristen hadde derfor ikke startet å løpe da søksmålet ble anlagt. 

Dommen avklarer betydningen av rettsuklarhet for foreldelsesfristens utgangspunkt etter foreldelsesloven § 9 nr. 1, og at det også før 2024 eksisterte et oppreisningsansvar etter norsk rett for staten ved krenkelser av EMK.  

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Rettsområde: Foreldelse av oppreisning for EMK-krenkelse

Nøkkelavsnitt: 31, 44, 51og 52

Dommere: Webster, Steinsvik, Sivertsen, Vang, Heggberget