Forvaring i Baneheia-saken

En av de tiltalte i den såkalte Baneheia-saken ble i 2001 dømt for drap på en åtte år gammel jente og for medvirkning til voldtekt av henne og den ti år gamle venninnen. Etter gjenåpningen av saken i 2023 ble han funnet skyldig også i drapet på den ti år gamle jenta.

Høyesterett, som har behandlet straffutmålingen, mener at det skal idømmes forvaring med en tidsramme på to år. 

Den tiltalte har sonet en 19 års fengselsstraff for forholdene han ble dømt for i 2002. Den samlede strafferammen for disse forholdene og drapet han nå er dømt for, er fengsel i 21 år. En ny tidsbestemt  fengselsstraff kunne derfor ikke overstige 2 år. Høyesterett legger til grunn at det fortsatt er en nærliggende fare for gjentakelse av alvorlige seksuallovbrudd. En fengselsstraff på 2 år vil derfor ikke gi  tilstrekkelig vern av samfunnet, jf. straffeloven § 40. 

Ved vurderingen legger Høyesterett vekt på at tiltalte er dømt for svært grove handlinger som ville gitt grunnlag for forvaring allerede i 2002 dersom han da hadde vært dømt ut fra de faktiske forholdene som nå er lagt til grunn. Selv om tiltalte har vært løslatt i nesten ti år uten å begå alvorlige straffbare handlinger, ble han i 2024 ilagt  forelegg for så sent som i 2022 å ha lastet ned tekster med grove seksuelle skildringer av barn. Det skjedde på et tidspunkt da han var under etterforskning for drapet på den ti år gamle jenta. Høyesterett viser videre til at de to rettsoppnevnte sakkyndige har diagnostisert tiltalte med  dyssosial personlighetsforstyrrelse og pedofili. De sakkyndige har konkludert med at det foreligger høy fare for gjentatte seksuelle overgrep i form av seksuell vold. Tiltalte har så langt ikke erkjent eller tatt innover seg det han har gjort, og fremstår uten reell anger. Han har et stort behov for behandling, noe han selv avviser. Etter Høyesteretts syn er dette svært alvorlig og underbygger de sakkyndiges farevurdering.  

Én dommer dissenterer og mener straffen skulle settes til fengsel i 2 år. Mindretallet legger avgjørende vekt på den lange tiden som er gått, der tiltalte har vært i arbeid og ikke begått andre straffbare handlinger enn den som ledet til et forelegg i 2024. Mindretallet  har også et annet syn på betydningen av de sakkyndiges vurdering.

Saken gir veiledning om bruken av sakkyndige erklæringer og om 
tolkingen av straffeloven § 40 der det er gått lang tid siden det straffbare forholdet ble begått. 

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Nøkkelavsnitt: 32, 33, 65

Dommere: Webster, Arntzen, Berglund, Lund, Poulsen