Høyesterett fastslår beviskravet for avledet EØS-rett i straffesak

Saken gjaldt straff for brudd på innreiseforbud etter utvisning. En marokkansk statsborger var tiltalt for å ha brutt et varig innreiseforbud. Lagmannsretten frifant ham fordi det ikke kunne utelukkes at han hadde ervervet en avledet EØS-rett til innreise gjennom sin norske ektefelle, som han hadde bodd sammen med i Spania. 

Spørsmålet for Høyesterett var hvilket beviskrav domstolene skal bruke for å avgjøre om tiltalte har ervervet en avledet EØS-rett til innreise og opphold på det tidspunktet han reiste til Norge. 

Høyesterett fastslår at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt når domstolene skal ta stilling til det faktiske grunnlaget for om tiltale har ervervet en slik rett. Hensynet til sammenheng i regelverket og til en effektiv utlendingsforvaltning innebærer at beviskravet må være det samme som i forvaltningsretten. Et strengere beviskrav i straffesaker kunne ellers føre til at brudd på et gyldig forvaltningsvedtak ikke kan straffes. Lagmannsrettens dom ble opphevet på grunn av feil beviskrav.

Dommen avklarer hvilket beviskrav som gjelder når rett til innreise etter EØS-retten påberopes i straffesaker om brudd på innreiseforbud. 

Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

Rettsområde: Strafferett, utlendingsloven § 71 andre ledd og § 108 tredje ledd bokstav e

Nøkkelavsnitt: 37, 46, 53

Dommere: Webster, Falch, Thyness, Stenvik, Vang