Til minne om Magnus Aarbakke

Av høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie, tidl. justitiarius Tore Schei og tidl. justitiarius Carsten Smith.

Aarbakke tok juridikum i 1961, ble dr. jur. i 1967 og professor ved UiO i 1968. Han fikk som rettsvitenskapsmann raskt ry som skatterettens og selskapsrettens mester, men satte også tydelige spor etter seg på flere andre fagfelt.

Aarbakke var som professor en inspirerende lærer for studentene. Han var generøs med sin tid og ga for mange studenter avgjørende bidrag til en god juridisk forståelse. Ut over arbeidet på Universitetet, ledet han en rekke utredninger som førte frem til viktig ny lovgivning, blant annet på selskapsrettens, skatterettens og arbeidsrettens områder.

Aarbakke understreket overfor sine studenter at det er i den konkrete rettsanvendelsen den juridiske dyktighet – håndlaget – viser seg. Kanskje lå dette bak da han i 1990 søkte seg over til den mer konkrete jussen, først som advokat og partner i advokatfirmaet Hjort fra 1990 til 1994 og som dommer i Høyesterett fra 1994 til 2002. At Aarbakke også behersket den konkrete jussen gjennom enkeltsakene, er det ingen tvil om. Han skrev godt, presist og uten unødvendige ord og var god til å formulere de bærende resonnementene, men var også lydhør overfor sine kollegers synsmåter. Som pensjonist fortsatte Magnus sitt rettsvitenskapelige arbeide.

Alle i Høyesterett likte Magnus. Han hadde en hyggelig væremåte, en lun og fin humor og var et oppkomme av gode historier, ofte preget av hans vestlandske bakgrunn. Magnus var meget beskjeden på egne vegne. Som en kollega formulerte det: «Det var en beskjedenhet som ikke sto i noe forhold til hans klokskap og kunnskaper». Det er vemodig at Magnus nå er borte. Våre tanker går til hans kone Berit og hans barn med familier.