En dom blir til

Forberedelse til ankeforhandling

Hver av Høyesteretts to avdelinger behandler fra en til tre saker per uke. Hver mandag er satt av til dommernes forberedelse av ukens saker. 

- Før jeg går i retten har jeg som mål å forstå saken vi skal dømme i. Jeg prøver å få oversikt over rettsspørsmålene den reiser. Det er først og fremst viktig å sette seg inn i tingrettens og lagmannsrettens dommer, og anken og anketilsvaret til Høyesterett. Dessuten er det viktig å orientere seg i det rettsstoffet som er lagt frem i de juridiske utdragene, forteller Wilhelm Matheson. 

 

Ankeforhandlingen

Ankeforhandlingene starter i de fleste sakene kl. 9. De ledes av en rettsformann som alltid er justitiarius hvis hun deltar eller den som er eldst i ansiennitet  blant dommerne i saken. Advokatene argumenterer for sitt syn, og forsøker å overbevise dommerne som best de kan. De muntlige ankeforhandlingene kan være omfattende, og de spiller en større rolle i Norge enn i de fleste andre land. Dommerne møtes gjerne på dommer- rommet 5-10 minutter før “rettstid” som det kalles internt.

- Når vi møtes, har vi ikke tidligere drøftet saken. Hver dommer skal danne seg sin selvstendige mening om tvisten på bakgrunn av det som kommer frem under ankeforhandlingen. Det er viktig at vi ikke er samsnakket på forhånd eller utvikler noe felles syn underveis, forteller Wilhelm Matheson. - De faste pausene våre brukes ikke til å avklare posisjoner, men vi avklarer problemstillinger eller diskuterer om det er noen spørsmål som bør stilles til advokatene, skyter Ragnhild Noer inn. - Vi snakker om mye annet også, tilføyer hun. - Sakene er ofte vanskelige, så i pausene kan vi trenge å “lufte hodene” og prate om helt andre ting.

Forberedelse til rådslagning

“Dette trenger jeg tid til å tenke nærmere over”, sier rettsformannen og henger kappen fra seg. “Ja, dette synes også jeg er vanskelig”, sier en annen. “Men replikken var knakende god”, sier en tredje henvendt til sidemannen. Rettsformannen åpner døren til protokollsekretærens kontor og gir beskjed om tidspunktet for rådslagningen. Slik avsluttes gjerne en typisk rettsdag i Høyesterett.

- Tempoet i Høyesterett er høyt, forteller Matheson. - Men vi er nødt til å jobbe på “ferske spor” og diskuterer, eller rådslår som vi kaller det, normalt saken dagen etter at ankeforhandlingen er ferdig. - Forberedelse til rådslagning er et ensomt arbeid. Vi har samme holdning til å diskutere en sak etter at ankeforhandlingen er avsluttet som mens den pågår, fortsetter han. - Derfor blir jo dommernes rådslagning som en thriller; ingen vet hva resultatet blir, før alle har presentert sitt syn!

 

Rådslagningen -rettsformannens gjennomgang

Høyesteretts rådslagning foregår i rettssalen. Dommerne sitter på de samme plassene, men kappene er byttet ut med alminnelige kontorklær. “På bakgrunn av det jeg nå har sagt, er mitt foreløpige syn at …”. Det er vanlig at rettsformannen avslutter sin gjennomgang slik før ordet gis videre til nest eldste dommer.

- Det var først etter at jeg kom til Høyesterett at jeg ble klar over at “førstvoterende” er domsskriveren og ikke den som leder an i diskusjonen og får tilslutning eller motbør. Under rådslagningen er det rettsformannen som er i førersetet, sier Matheson. - Hun eller han går da gjennom saken, trekker frem og diskuterer faktum og rettsstoff, og gir til slutt sitt syn på den konkrete løsningen. Gjennomgangen er et muntlig grovutkast til dom og tar gjerne en times tid; i større saker ofte mer.

Og ingen bryter inn mens gjennomgangen pågår – eller mens noen andre senere holder sitt innlegg for den saks skyld.

Rådslagningen - dommernes innlegg

Etter rettsformannens gjennomgang gis ordet til nest eldste dommer og senere til de øvrige i ansiennitetsrekkefølge. Alle tilpasser sine innlegg til hva som allerede er sagt, slik at det ikke blir for mange gjentakelser. 

- Den som dissenterer må selvfølgelig bygge opp sitt eget resonnement på de punkter vedkommende er uenig, forteller Matheson. De andre innleggene er grundige, men alltid vesentlig kortere enn rettsformannens. - Kunsten er å gi sitt syn på saken, ikke på de andre dommernes syn, fortsetter han. - Ofte blir det litt av begge deler. Dersom diskusjonen viser stor tvil om løsningen og avvikende argumentasjonsmønstre hos dommerne, utvikler rådslagningen seg mer til et kollokvium. Men alle snakker fortsatt etter tur og uten avbrytelser, sier Matheson. - Er det grunnlag for det, vil rettsformannen søke å finne en felles kjerne som alle kan bli enige om. Dissenser er likevel ikke til å unngå fra tid til annen, gjennomsnittlig i om lag hver femte sak. - Det legges aldri press på en dommer som vil dissentere, og alle dissenser behandles med respekt, understreker både Noer og Matheson. 

Førstvoterendes arbeid med domsutkastet

Det håndplukkes aldri dommere, hverken til den enkelte sak eller til å skrive dommen. Hvem som får førstvoteringen bestemmes av en fast rotasjonsordning. Men hvis den som skal skrive havner i mindretall, endres rekkefølgen. Da må en av dommerne som tilhører flertallet overta jobben med å utarbeide et utkast. Domskriveren leverer normalt et utkast til de andre dommerne i løpet av 4-6 dager.

Dommer Noer forteller at førstvoterende gjerne blir tatt ut av neste sak og erstattet av en av dommerne i ankeutvalget. - Da kan skrivearbeidet komme raskt i gang. Men man fredes ikke lenge; og ofte går både kvelder og en del av helgen med for å bli ferdig i tide. Til gjengjeld har vi flere såkalte kontoruker gjennom året der vi ikke er satt opp på noen saker, legger hun til. - I kontorukene har vi større frihet til å delta på møter og konferanser.

Samarbeidsfasen

Førstvoterendes domsutkast kommenteres av de andre dommerne i saken helt ned på kommanivå. Merknadene gis skriftlig. Kommentarrunden ender med at førstvoterende sender ut et revidert utkast til de andre dommerne.

–Arbeidsordningen vår bygger på at vi som kollegial domstol har et felles ansvar for dommen. Derfor drar vi lasset sammen det siste stykket. Et gjennomarbeidet førsteutkast er grunnlaget for en intens samarbeidsfase frem til domsavsigelsen. Alle bidrar med sine innspill og kommentarer, sier Noer. - Som førstvoterende er det likevel i utgangspunktet jeg som bestemmer hvilke endringsforslag av mer redaksjonell karakter fra de andre dommerne jeg vil ta inn, fortsetter hun. På realitet kan jeg derimot bli overstemt. - Men kommentarene kommer jo fra noen som har sett på teksten med friske øyne og forslagene er derfor stort sett forbedringer som det er lett å følge. Vi er imidlertid individer, og førstvoterendes skrivestil respekteres.

 

Domskonferanse og votering

En til tre uker etter at ankeforhandlingen var ferdig er det klart for siste fase av arbeidet med dommen; domskonferanse og votering. Også dette foregår i rettssalen og med dommerne plassert på de samme plassene; fortsatt uten kappe.

"Er det noen som har skiftet oppfatning siden rådslagningen?" spør rettsformannen. - Spørsmålet er alvorlig ment. Det er lov å ombestemme seg. Det hender, men vanligvis ikke så sent som i minuttene før dommen skal avsies, sier Matheson. -I domskonferansen går vi gjennom det reviderte utkastet side for side, flytter igjen på ord, og sliper på formuleringer nok en gang for at utsagn og rettssetninger skal bli så klare som mulig, forteller han.

"Er vi da klare til å votere?" spør rettsformannen som får bekreftelse fra de øvrige og førstvoterende blir bedt om å lese opp den domskonklusjonen hun eller han stemmer for. Det er alltid et alvorlig øyeblikk. De andre dommerne følger på med de kjente formuleringene om "i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende" og "likeså" – om det ikke også er en dissens da. - Det hele besegles med dommernes underskrifter. Høyesteretts dommer er til glede for noen og til skuffelse for andre, avslutter Noer og Matheson.