Høyesterett ved 200-årsjubiléet - noen saker

Første sak i Høyesterett – en odelstvist

30. juni 1815 ble Høyesterett høytidelig åpnet med trompetmusikk og en tale av høyesterettsjustitiarius Johan Randulf Bull.

Den første saken var en odelsstrid mellom kjøpmann Peder von Cappelen og bonden Kristofer Hannevold. Sistnevnte hadde odelsrett til gården Skoug i Sande og skulle overdra eiendommen fra Cappelen. I 1813 hadde høyesterett i København dømt Cappelen til å selge gården til Hannevold. Cappelen skulle få en løsningssum basert på taksten. Om selve eierforholdet var det ingen uenighet, striden sto om overdragelsessummen. Den sterke inflasjonen i kjølevannet av Napoleonskrigene hadde redusert verdien betydelig. Cappelen nektet derfor å selge, og Hannevold tok saken til Høyesterett.

Saken ble raskt avgjort. Hannevold fikk medhold i Høyesterett, og Cappelen måtte flytte fra gården. 

Lærerinnesaken – svangerskap gir ikke hjemmel for oppsigelse

I 1896 ble lærerinnen Nilia Sæverås oppsagt av Stavanger kommune fordi hun var gravid. Sæverås kontaktet Stavanger Kvinnesaksforening og ba om hjelp. Men selv om formannen i den lokale kvinnesaksforeningen, Anna Gjøstein, kunne vise til at det i Danmark var «mange kommunalt ansatte gifte Lærerinder med adskillige Børn…», gjorde ikke dette nok inntrykk på Stavanger byrett. Byretten støttet kommunen, men da saken kom opp i Høyesterett i 1906, fikk Sæverås medhold.

Domstolen slo fast at fravær på grunn av svangerskap ikke var grunnlag for oppsigelse, og kommunen ble dømt til å betale henne to og et halvt års lønn. Bare fem dager etter at dommen var kunngjort, var hun tilbake som fast ansatt lærerinne i folkeskolen.

Men alle vansker var ikke ryddet av veien. I 1928 vedtok Oslo kommune et forbud mot å ansette gifte kvinner. Først i 1939 ble det slått fast i lovs form at kvinner ikke kunne avskjediges dersom de inngikk ekteskap. 

Smuglingssaken – Kyrre Grepp frifinnes for spredning av revolusjonær litteratur

Nyttårsaften 1920 gjennomførte politiet razziaer i Folkets hus og Kristiania Arbeidersamfunn. Flere hestelass med «bolsjevikagitasjon» ble beslaglagt og kjørt til Møllergata 19.

Den 8. juli 1921 ble redaktør Olav Kyrre Grepp og hans assistenter, sjømann Olav Thorsen og student Rudolf Nilsen, dømt i byretten for brudd på lov om midlertidig innførselsforbud og for brudd på lov om salg og utførsel av fødevarer. Dessuten hadde de handlet i strid med kongelig resolusjon av 6. november 1920 som satte forbud mot «inn- og utførsel av trykte skrifter fra Russland».

I Høyesterett fikk de domfelte medhold i at lover som skulle sikre vare-forsyningen under første verdenskrig, ikke kunne brukes til å forby inn- og utførsel av litteratur og trykksaker etter krigen. Resolusjonen fra 1920 var dermed uten lovhjemmel, og stred dessuten mot Grunnloven §100. Byrettsdommen ble opphevet. Dette var den eneste saken der ytringsfrihetsparagrafen ble diskutert i Høyesterett i mellomkrigstiden. 

Strandlovdommen – en klassiker i norsk stats- og reguleringsrett

Den 7. februar 1970 avsa Høyesterett plenumsdom i Strandlovsaken. Saken gjaldt den midlertidige strandloven av 1965 og forbud mot bygging i strandsonen. Eieren av Sauholmen, en skjærgårdseiendom på 70 mål i Tønsbergfjorden, gikk til sak mot staten og krevde full erstatning etter Grunnlovens §105. En enstemmig Høyesterett frifant staten etter en omfattende og prinsipiell drøfting.

Dommen er en klassiker i norsk stats- og reguleringsrett og knyttes til en annen klassiker – den store konsesjonsdommen i 1918. Førstvoterende i Strandlovsaken, dommer Mellbye, viste til førstvoterende assessor Backers votum fra 1918, som igjen viste til assessor Siewers votum da konsesjonssaken var oppe i byretten i 1914. Siewers mente at §105 gav rett til full erstatning ved ekspropriasjon, men at dette ikke gjaldt når det ikke hadde skjedd noen eiendomsoverføring. Eierrådigheten derimot mente Siewers staten måtte ha anledning til å regulere, av allmenne hensyn og i samfunnets interesser. 

Husmordommen – husarbeid likestilles med lønnet arbeid

I et skilsmisseoppgjør i 1971 oppsto det uenighet mellom ektefellene om fordeling av felles bolig. Mannen hadde finansiert og bygget huset, mens hans hjemmeværende kone hadde tatt seg av barn og hjem.

I skifteretten ble mannen tilkjent eiendommen. Kona anket saken til lagmannsretten som fremhevet hennes innsats i hjemmet og fastslo at boligen skulle deles likt mellom ektefellene. Mannen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

I dom av 4. mars 1975 kom Høyesterett til at konas arbeid i hjemmet gjorde henne til medeier i boligen. Det ville ikke ha vært mulig for mannen å tjene og jobbe så mye uten ektefellens innsats.

Dommen skapte presedens for lignende saker og fikk stor betydning for hjemmeværende kvinners rettsstilling i skilsmisseoppgjør. Prinsippet om verdsetting av ulønnet arbeid ble senere nedfelt i ekteskapsloven. 

Kløftadommen – prøvingsretten i utvikling

Ved bygging av E6 ved kløfta i 1974 traff kommunen vedtak om ekspropriasjon etter ny lov av 1973. Kommunen tilbød erstatning etter jordbruksverdi, mens grunneierne ville ha erstatning etter tomteverdi. De viste til Grunnlovens §105 om full erstatning, og mente at loven måtte være grunnlovsstridig hvis den åpnet for noe annet.

Høyesterett kom til at den nye loven ikke var i strid med §105. Samtidig mente retten at siden loven åpnet for skjønn, burde det vært lagt mer vekt på prinsippet i §105 ved taksering av eiendommene. Saken ble derfor sendt tilbake til ny behandling.

Høyesterett introduserte den såkalte «tredelingen» som innebærer at Grunnloven får stor gjennomslagskraft i saker som angår enkeltmenneskets frihet eller sikkerhet. I saker som derimot angår statsmaktenes virksomhet, må domstolene i stor utstrekning respektere Stortingets syn på Grunnlovens rekkevidde. Grunnlovsbestemmelser som verner om økonomiske rettigheter kommer i en mellomstilling. 

Høyesterett i 1940

Opprettelsen av Administrasjonsrådet

Etter at tyskerne angrep Norge 9. april forlot kongen, regjeringen og stortingsmennene Oslo på flukt nordover i landet. Samme dag oppnevnte Quisling seg selv som leder for en nasjonal regjering. Nå var Høyesterett eneste norske lovlige statsmakt i hovedstaden. Som reaksjon på Quislings statskupp, opprettet Høyesterett Administrasjonsrådet den 15. april. Rådets oppgave var å lede den norske siviladministrasjonen i de okkuperte områdene.

Fra Vågåmo i Gudbrandsdalen sendte Regjeringen den 17. april ut en kunngjøring til det norske folk der de understreket at de fortsatt var landets eneste lovlige regjering. Den 19. april sendte kong Haakon, høyesterettsjustitiarius Paal Berg et brev basert på denne kunngjøringen. I brevet ga kongen uttrykk for at han hadde full forståelse for at Høyesterett valgte å danne et administrasjonsråd for de okkuperte områdene. Han tok imidlertid som en selvfølge at alle norske borgere i det besatte Norge fremdeles regnet som borgere av den norske stat underlagt myndigheten til kongen og landets lovlige regjering. Kongen presiserte også at han og Regjeringen ikke ville la seg binde av avgjørelser tatt av Administrasjonsrådet. 

Høyesterettsdommerne trekker seg

Øverstkommanderende for den tyske okkupasjonsmakten i Norge, Josef Terboven, erklærte 25. september konge og regjering for avsatt. Han avsatte også Administrasjonsrådet. Rådet ble erstattet av konstituerte statsråder direkte under Terboven. Selv om ikke alle de nyutnevnte statsrådene var NS-medlemmer, avla samtlige lojalitetsløfte til Quisling.

Den 14. november sendte Justisdepartementet ut en forordning som ga den konstituerte statsråden rett til å avskjedige og oppnevne forliksmenn, stryke og oppnevne lagrettemenn, domsmenn og rettsvitner. Høyesterett mente at denne forordningen krenket domsmyndighetenes uavhengighet og at den var i strid med Haag-kommisjonens regler for krigførende parter. Den 12. desember gjorde høyesterettsdommerne det klart overfor departementet at de trakk seg fra sine stillinger. De forutsatte imidlertid en konferanse med departementet om tidspunktet for fratredelsen. Departementet svarte ikke på denne henvendelsen. I brev av 18. desember meddelte Høyesterett Justisdepartementet at dommerne fratrådte sine stillinger lørdag 21. desember 1940 – siste arbeidsdag før rettsferien. I januar 1941 utnevnte Quisling-regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn.