Innledning på Advokatforum 2022

Kjære riksadvokat, førstelagmenn, Advokatforeningens leder, øvrige aktører i straffesakskjeden og representanter for pressen!

Det er en stor glede for meg å ønske dere alle velkommen til Høyesteretts Advokatforum. Etter to års opphold på grunn av pandemien, har vi virkelig sett frem til denne dagen. Nesten hele Høyesterett i plenum, vår administrative ledelse og noen utredere er til stede.

Advokatforum ble innført som et årlig arrangement i 2018. Formålet er å legge til rette for en god og konstruktiv dialog og diskusjon mellom Høyesterett og advokatene som gruppe.

Begrepet advokater er her ment i videste forstand og omfatter både aktorer og forsvarere i straffesaker. I år er også førstelagmennene invitert med.

Dagens tema er som dere vet ankesiling i straffesaker, og jeg vil si noe kort her innledningsvis om ankesiling sett fra Høyesteretts ståsted.

Silingsreglene

Arbeidet i ankeutvalget med å sile saker er en bærebjelke i Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol. Det gjelder både i sivile saker og i straffesaker.

Samtykke fra ankeutvalget er i begge hovedsakstyper som den store hovedregel nødvendig for å få en anke over dom behandlet for Høyesterett. Samtykke skal «bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett».

Høyesterett behandler altså først og fremst prinsipielle saker. Det sentrale spørsmålet ved vurderingen av om det skal gis samtykke, er om det er viktig for rettslivet at saken blir fremmet for Høyesterett.

Dette kan i straffesaker brytes ned i tre hovedspørsmål:

·        Gjelder det et rettsspørsmål som ofte vil kunne oppstå, eller er problemstillingen og faktum i saken temmelig særegent?

·        Er det behov for rettsavklaring? Dette er særlig et spørsmål om rettskildesituasjonen er mager, motstridende eller på annen måte uklar.

·        Er det en realistisk mulighet for grunnlovsstrid eller menneskeretts- eller folkerettsbrudd?

Dom i ankeutvalget

Dersom det er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, vil samtykke til ankeforhandling kunne gis selv om saken ikke er prinsipiell. Det vil blant annet kunne være tilfelle i straffesaker der det er nærliggende at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig eller det hefter vesentlige svakheter ved saksbehandlingen.

I praksis blir imidlertid en anketillatelse bare unntaksvis begrunnet i et slikt behov for å utøve kvalitetskontroll. Ofte er dom i ankeutvalget et godt alternativ.

Den 11. mai i år var det 10 år siden Høyesterett fikk denne muligheten til å avgjøre enkelte anker over dom i ankeutvalget – i de sakene det er klart at dommen helt eller delvis må oppheves, at siktede må frifinnes eller at domfellelsen må endres til å gjelde en mindre alvorlig straffebestemmelse.

Dette er saker som ikke reiser prinsipielle spørsmål, men som tidligere ville ha blitt fremmet til behandling i Høyesterett for å rette opp feilen. Med adgangen til å avsi dom i ankeutvalget skjer det nå sjelden at en anke som ikke er prinsipiell, av rettssikkerhetsgrunner fremmes til ankebehandling i avdeling.

Som jeg har fremhevet også i andre sammenhenger, må man ta dette i betraktning når man sammenligner tall noe bakover i tid.

Resultatet av ankesilingen

Det overordende bildet for de siste 15 årene er at sakene i avdeling har blitt færre, men større. Dessuten har flere anker over beslutning blitt overført til avdeling fordi de har reist prinsipielle spørsmål.

Andelen anker over dom som har blitt fremmet av ankeutvalget, har gått noe ned, men ankeutvalget har samtidig benyttet adgangen til å avsi dom der det har vært grunn til det. Andelen saker hvor det har skjedd en overprøving av lagmannsrettens dom, enten i avdeling eller ved dom i ankeutvalget, har derfor vært relativt stabil.

Andelen anker som har blitt henvist til Høyesterett i avdeling gjennom de siste 15 årene, har vært 13 %. Siden 2012 har det blitt avsagt 106 dommer i ankeutvalget. Den samlede «overprøvingsprosenten» har dermed vært rett under 15 %.

Så langt i år har henvisningsprosenten vært 12 %. Det har blitt avsagt 16 dommer i ankeutvalget, slik at den samlede «overprøvingsprosenten» er nær 17 %.

Utvider vi bildet til også å omfatte tingrettene og lagmannsrettene, ser vi at antallet avsagte dommer i disse instansene har gått ned. Dette har sammenheng med at det har blitt tatt ut færre tiltaler og færre anker over dommene i tingrettene, samt utvidet adgang til å avgjøre ankene etter en skriftlig og forenklet behandling i lagmannsrettene.

Høyesterett har ikke hatt en tilsvarende reduksjon i ankene hit. Andelen av lagmannsrettens dommer som ankes til Høyesterett, har tvert imot gått opp, og ligger nå på omtrent 36 % - mot ca. 32 % i begynnelsen av 15-årsperioden. Samtidig behandler ankeutvalget et betydelig antall anker over beslutninger i lagmannsretten om ikke å fremme en anke til muntlig behandling. I 2021 mottok ankeutvalget hele 424 anker over slike beslutninger, som var flere enn antallet anker over dom.

Hvordan fange opp behovet for prinsipiell avklaring

Spørsmålet om ankesiling avgjøres av tre dommere i ankeutvalget i den enkelte sak.

Vi er opptatt av å være godt forberedt og fange opp signaler om behov for rettsavklaring eller rettsutvikling der det er rom for det, også utenfor sakene.

Dommerne har selvsagt et ansvar for å følge med i litteratur og fagkonferanser – men med alle rettsområder som ansvarsområde, sier det seg selv at vi ikke til enhver tid på mer generelt grunnlag kan fange opp alt behov for rettsavklaring og rettsutvikling.

• Vi er særlig oppmerksomme på behovet for avklaring når det foreligger ny straffelovgivning, enten det gjelder et nytt straffebud, en ny straffereaksjon eller nye lovgiversignaler. For eksempel fremmet vi et stort antall saker om straffutmålingssignaler og normalstraffenivå i blant annet seksuallovbruddssaker, særlig i årene etter det ble innført.
• Tilsvarende gjelder ved sentrale endringer av straffeprosessuell art. Nå for tiden har vi særlig tenkt at det kan være behov for avklaringer av enkelte av de nye reglene om saksforberedelse og aktiv saksstyring mv. i straffesaker. Vi tar gjerne innspill fra dere her i dag om særskilte problemstillinger vi bør ha in mente.
• Ny praksis fra EMK kan også foranledige behov for avklaring – både i straffesaker og sivile saker.

Straffesakens øvrige aktører har et særskilt ansvar for å peke på behov for avklaring i den konkrete sak.

Forsvarerne og påtalemyndigheten spiller en viktig rolle i ankesilingsprosessen. Fremfor noen kjenner de rettslivet på pulsen og kan fange opp behovet for rettsavklaring og rettsutvikling.

Som fremhevet i Advokatveiledningen, bør prejudikatsfunksjonen i alminnelighet være styrende ved utformingen av anken. Anken bør vise at de lovbestemte vilkårene for å anke er oppfylt, og den nærmere argumentasjonen bør være fokusert om de prinsipielle spørsmål og behovet for avklaring, og ikke om detaljene. Disse målsetningene blir i varierende grad oppfylt.

Dersom lagmannsretten ved behandlingen av en sak der ser et behov for prinsipiell avklaring i Høyesterett, er det nyttig også med signaler om det. Jeg mener selvsagt ikke at lagmannsretten i dommen skal oppfordre til anke. Men etter omstendighetene legger vi ved ankesilingen vekt på lagmannsrettens uttalelser om tvil om lovtolkning, om lite relevant praksis fra Høyesterett for eksempel om straffutmåling eller at praksis i de ulike lagmannsretter spriker.

Jeg vil også oppfordre advokater og dommere i tingrettene og lagmannsrettene til på mer generelt grunnlag – altså uten tilknytning til den enkelte sak - å peke på rettsspørsmål hvor det er særlig behov for rettsavklaring eller rettsutvikling – i artikler, foredrag og ikke minst her i Advokatforum.

Med dette ønsker jeg alle et godt møte! Jeg håper vi får en god og konstruktiv dialog.