Muntlig presentasjon av ACER-saken

Video om ACER-saken

Manus

Høyesterett i plenum har avgjort at Grunnloven ikke ble brutt da Stortinget i 2018 samtykket i at EUs tredje energimarkedspakke ble bindende for Norge.

Saken er anlagt av organisasjonen Nei til EU mot staten. Den ble behandlet av Høyesterett i plenum – denne gangen med hele 17 dommere – fordi vi her stod overfor et spørsmål om mulig brudd på Grunnlovens bestemmelser, og fordi saken handler om forholdet mellom statsmaktene.

Jeg skal i denne videoen forklare rammene for Høyesteretts behandling av ACER-saken og gi hovedpunkter fra Høyesteretts begrunnelse.

Denne presentasjonen må ikke forstås som en del av dommen eller et supplement til den. Jeg kommer til å forenkle litt for å være så pedagogisk som mulig – i det som er en sak med flere vanskelige begreper og forkortelser.

Først litt om bakgrunnen:

Norge deltar i internasjonalt energisamarbeid for å importere og eksportere elektrisk kraft. Energi overføres i grensekryssende kraftkabler mellom Norge og blant annet land i EU. Dette krever internasjonalt samarbeid for å sikre at kraftoverføringen mellom landene skjer på en effektiv og sikker måte.

Samarbeidet mellom Norge og land i EU om internasjonale kraftkabler reguleres av regler i EØS-avtalen. Dels dreier det seg om generelle EØS-regler, som reglene om fri bevegelse av varer og tjenester. Dels dreier det seg om egne energimarkedsregler.

Energimarkedsreglene er blitt utarbeidet i flere etapper. Mellom Norge og EU-landene gjelder i dag reglene i det som omtales som den tredje energimarkedspakken.

Opprettelsen av EUs energibyrå ACER er ett av elementene i pakken. ACER eller EU-kommisjonen kan overfor EU-landene på nærmere bestemte og helt avgrensede områder treffe vedtak som innebærer utøvelse av myndighet. Overfor EFTA-landet Norge kan slike vedtak, som i utgangspunktet skal treffes av norske myndigheter, treffes av EFTAs overvåkningsorgan ESA.

For at nye EØS-regler skal bli bindende for Norge, må Stortinget samtykke til det. Stortinget traff altså i 2018 vedtak om å samtykke til at regelverket i EUs tredje energimarkedspakke ble tatt inn i EØS-avtalen.

Vedtaket ble truffet med alminnelig flertall etter Grunnloven § 26 andre ledd. Dette er en fremgangsmåte som kan følges hvis vedtaket innebærer overføring av myndighet som er «lite inngripende».

Etter Nei til EUs syn innebærer gjennomføringen av den tredje energimarkedspakken en så inngripende overføring av norsk myndighet til et EØS-organ at Stortingets vedtak ikke kunne treffes med alminnelig flertall, men skulle ha vært truffet etter en annen grunnlovsbestemmelse – § 115 – som krever tre fjerdedels flertall. 

Hovedspørsmålet for Høyesterett har dermed vært om gjennomføringen av den tredje energimarkedspakken innebar mer enn lite inngripende myndighetsoverføring, slik at fremgangsmåten i Grunnloven § 115 skulle vært fulgt.

Det er viktig å ha klart for seg hva Høyesterett nå har vurdert – og hva som IKKE har vært en del av Høyesteretts behandling.

Høyesterett har IKKE vurdert OM tilslutningen til EUs tredje energimarkedspakke burde vært vedtatt eller ikke. Om dette var hensiktsmessig eller klokt: DET er et rent politisk spørsmål – og ikke noe domstolene skal vurdere.

Videre er det avgjørende spørsmålet hvilken MYNDIGHET som er overført. Hva som UT OVER myndighetsoverføringen følger av den tredje energimarkedspakken, EØS-avtalen for øvrig eller det internasjonale samarbeidet på energiområdet i seg selv, har ikke betydning for hvor stort flertall av stemmer på Stortinget som kreves.

Den rettslige betydningen av myndighetsoverføringens art og omfang står sentralt. Retten kan i denne sammenhengen også legge vekt på faktiske virkninger av myndighetsoverføringen, men disse vil ha mindre og mindre vekt jo fjernere de er.

Når Høyesterett kom til at myndighetsoverføringen ikke var mer enn lite inngripende, la retten vekt på en rekke forhold. Her skal jeg nøye meg med noen hovedpunkter:

Myndigheten som er avgitt, omfatter å treffe beslutninger på et bestemt og avgrenset område, nemlig om tekniske og faglige spørsmål knyttet til drift av utenlandskabler. Beslutningene kan bare rette seg mot en nærmere bestemt avdeling i Norges vassdrags- og energidirektorat, altså en statlig myndighet, mot Statnett, som er et statsforetak, eller mot kraftbørser.

Primæransvaret for energisektoren ligger fortsatt hos de nasjonale myndighetene.

ACER eller ESA har for eksempel IKKE myndighet til å treffe beslutninger om nye kabler eller kraftverk, eierskap eller tildeling av konsesjoner.

ACER eller ESA kan ikke forby Norge å innføre restriksjoner på eksport av kraft. Heller ikke strømprisene kan ACER eller ESA fastsette.

Det jeg har sagt nå om hvilke beslutninger som kan treffes, er Nei til EU enig i. Et hovedargument for organisasjonen er imidlertid at vedtaket fra ACER eller ESA indirekte kan ha stor betydning for blant annet strømprisene. 

Høyesterett sier seg i dommen enig i at myndighetsoverføringen kan bidra til at markedet fungerer mer effektivt enn ellers. Men etter Høyesteretts syn er en eventuell priseffekt av dette marginal sett i lys av det som uansett følger av blant annet kapasiteten i utenlandskablene, det markedet Norge uansett er en del av, værforhold og pris på annen energi.

Selv om det gjennom stortingsvedtaket i 2018 ble overført myndighet på et viktig samfunnsområde – energisektoren – betød altså ikke myndighetsoverføringen som fulgte av Stortingets tilslutning at internasjonale organer fikk myndighet til å treffe beslutninger av stor samfunnsmessig betydning i Norge. 

Høyesterett drøftet i saken også to viktige underliggende spørsmål, som riktignok ikke kom på spissen, men som Høyesterett fant grunn til gå inn på med tanke på senere saker. Det første spørsmålet er om Stortinget i sin vurdering av om myndighetsoverføring er lite inngripende, har plikt til å se myndighetsoverføringen i sammenheng med tidligere myndighetsoverføringer på samme område.

Dette svarer Høyesterett nei på. Det er altså myndighetsoverføringen som følger av det konkretet vedtaket Stortinget har til behandling, som skal vurderes.

Om Stortinget i spesielle tilfeller likevel må legge sammen den aktuelle myndighetsoverføringen og tidligere myndighetsoverføringer, tok Høyesterett ikke stilling til.

Det andre spørsmålet er hvor stor vekt domstolene skal legge på Stortingets eget syn på om myndighetsoverføringen er lite inngripende eller ikke. Her kom Høyesterett til at Stortingets syn spiller en betydelig rolle dersom det er RIMELIG TVIL om dette spørsmålet. Hvis domstolene kommer til at det er hevet over rimelig tvil at myndighetsoverføringen er mer enn lite inngripende, har Stortingets syn derimot ikke betydning.

I dette ligger at Høyesterett mener at Stortingets syn har mindre betydning enn når det gjelder grunnlovsbestemmelser som utelukkende gjelder statsmaktenes arbeidsmåte og kompetanse. Dette skyldes blant annet at det å avstå suverenitet berører sentrale prinsipper i Grunnloven.

Jeg håper denne gjennomgåelsen har vært nyttig – og også en god inngang til dere som ønsker å lese hele avgjørelsen. Den er tilgjengelig på Høyesteretts hjemmeside.