Muntlig presentasjon av Svalbardsaken

 

Høyesterett i plenum har avsagt en dom som gjelder Norges rettigheter på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. I dommen er Høyesterett enig med tingretten og lagmannsretten i at den såkalte Svalbardtraktaten ikke gjelder i dette området. Derfor var det ikke forskjellsbehandling i strid med Svalbardtraktaten at det latviske rederiet som var part i saken, ikke hadde fått tillatelse til å fangste snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard, slik norske fartøyer kan. Alle dommerne var enig i dette resultatet.

Høyesterett avklarer i denne plenumsdommen et omdiskutert folkerettslig spørsmål, hvor det er stor uenighet mellom norske myndigheter og myndighetene i mange andre land. Avklaringen gjelder ikke bare for fangst av snøkrabbe, men for all ressursutnyttelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Saken ble avgjort i plenum, det vil si at alle dommerne i Høyesterett som ikke hadde gyldig fravær, deltok. Saker som behandles i plenum, er særlig viktige.

Jeg skal nå forklare problemstillingen nærmere og si noe kort om Høyesteretts begrunnelse. Jeg kommer til å forenkle en del, slik at presisjon må vike. Det jeg sier, er ikke en del av dommen eller et supplement til den.

Svalbard var lenge et ingenmannsland. Det vil si at øygruppen ikke tilhørte noen stat, og at hvem som helst kunne dra dit, for eksempel for å fiske og jakte eller starte gruvevirksomhet. Ikke noe land kunne gi lover og regler som regulerte denne virksomheten.

For å løse problemene dette skapte - og sikre Svalbard utvikling og fredelig utnyttelse - ble det i 1920 inngått en internasjonal avtale, kalt Svalbardtraktaten, mellom Norge og åtte andre stater, blant annet USA, Storbritannia, Frankrike og Italia. Alle land i verden kan bli parter i avtalen, og antallet avtaleparter er nå 44. Latvia, hvor altså rederiet som er part i saken kommer fra, er blant disse landene.

I Svalbardtraktaten aksepterte avtalepartene at Svalbard skulle være en del av Norge.  Det betyr i utgangspunktet at norske myndigheter kan bestemme over Svalbard på samme måte som over resten av Norge. Men for å ivareta interessene til dem som tidligere brukte Svalbard som de ville, er det bestemt i avtalen at personer og foretak i de andre avtalelandene skal kunne være på Svalbard og drive nærmere bestemte former for virksomhet, blant annet jakt og fiske, på lik linje med norske personer og foretak. På de områdene som ikke er en del av avtalen, har Norge derimot ikke plikt til å likebehandle.

La meg ta et eksempel på hvordan denne likebehandlingen fungerer. Norge kan frede bestemte dyre- eller fiskearter på Svalbard – det må alle respektere. Men dersom Norge tillater fiske eller jakt på en bestemt art, må også de som kommer fra de andre avtalelandene, få drive med dette.

Og her er vi ved kjernen av problemstillingen i saken. Etter norsk rett kan norske fartøy få tillatelse til å fangste snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Utenlandske fartøyer, derimot, som det latviske rederiet i denne saken, kan ikke få slik tillatelse.

Det latviske rederiet mener at dette er i strid med Svalbardtraktatens prinsipp om likebehandling. Men det kommer an på om Svalbardtraktaten gjelder på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard eller ikke. Og det mente Høyesterett altså at den ikke gjør. Rederiet fikk ikke medhold.

Jeg skal nå forklare litt nærmere om grunnen til dette.

Det er ikke tvil om at Svalbardtraktaten gjelder på land på øygruppen, og i det som kalles indre farvann, som er sjøområdet innenfor en grunnlinje trukket mellom alle de ytre øyer, holmer og skjær. Traktaten gjelder også på det såkalte sjøterritoriet utenfor, som strekker seg 12 nautiske mil fra grunnlinjen.

Det står ikke noe med rene ord i Svalbardtraktaten om kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Eksklusive rettigheter på kontinentalsokkelen – både den delen som er utenfor fastlands-Norge og den som er utenfor Svalbard – fikk Norge som kyststat først etter en annen internasjonal avtale - Havrettskonvensjonen – mange år senere.

Kontinentalsokkelen er altså ikke nevnt i Svalbardtraktaten. Det som derimot er et helt sentralt begrep i traktaten, er betegnelsen «territorial waters» - det er her Svalbardtraktaten skal ha virkning.

Hva mente de som lagde Svalbardtraktaten med dette uttrykket? Kan begrepet dekke eller i dag innebære at de andre avtalelandene må likebehandles også på kontinentalsokkelen?

Høyesterett vurderte dette spørsmålet grundig. Her skal jeg bare nevne et par hovedpunkter.

Vurderingen tar utgangspunkt i at avtalepartene var enige om at Norge skulle ha full og uinnskrenket suverenitet – eller myndighetsutøvelse, kan man si –over øygruppen på de vilkårene som følger av avtalen, blant annet den nevnte likebehandlingsregelen for jakt, fiske med mer. Andre begrensninger på Norges myndighetsutøvelse kan ikke utledes av avtalen, og den inneholder ikke en generell likebehandlingsregel.

Høyesterett gikk dypt inn i språkbruken da avtalen ble skrevet i 1920 for å avgjøre hva man den gang mente med ordene territorial waters. Konklusjonen var at begrepet bare dekket de nærmeste sjøområdene  - indre farvann og sjøterritoriet utenfor Svalbard, ikke havområdet utenfor – der kontinentalsokkelen ligger.

Høyesterett slo fast at det heller ikke har skjedd en utvikling etter 1920 som gjør at begrepet territorial waters betyr noe annet og mer i dag.

Men svaret var ikke gitt med dette. Partene hadde i 1920 ingen forutsetninger for å forutse at kyststater etter hvert også skulle få rettigheter på kontinentalsokkelen.

Rederiet viste til at Norge fikk rettighetene på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard nettopp fordi Svalbard gjennom Svalbardtraktaten ble en del av Norge, og pekte på at det i 1920 var viktig for avtalepartene å komme frem til en rettferdig ordning. Rederiet argumenterte med at det er den mest rettferdige løsningen at prinsippet om likebehandling gjelder på samme måte på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard, som på land og i de nærmeste sjøområdene.

Høyesterett var enig i at dette var et argument av vekt. Men siden teksten i avtalen var så klar, kunne dette ikke ha avgjørende betydning.

Høyesterett la da også vekt på at det følger av traktatens system at de rettighetene som det ikke var inngått avtale om, hører til Norge. Partene kunne valgt å ta inn i avtalen en generell likebehandlingsregel for all fremtidig ressursutnyttelse. Det gjorde de ikke.

Høyesterett pekte dessuten på at et viktig formål med traktaten var å sikre stabilitet og fredelig utnyttelse av Svalbard. Det hensynet vil bli best ivaretatt dersom bare ett land har rettighetene i dette området -  hvor sikkerhetspolitikken er så viktig og det er betydelige stormaktsinteresser.

Konklusjonen ble derfor at Svalbardtraktaten og likebehandlingsprinsippet ikke gjelder på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Til deg som studerer jus og er opptatt av folkerett, vil jeg nevne at dommen også gjør grundig rede for prinsippene for traktattolkning med grunnlag i folkerettslig domspraksis. Denne redegjørelsen vil være retningsgivende for norsk praksis fremover.

Jeg håper denne gjennomgåelsen var nyttig! Hele Høyesteretts resonnement – med full rettslig presisjon– får dere ved å lese avgjørelsen som ligger på hjemmesiden vår.