Orientering for HKH Prinsesse Ingrid Alexandra

1  Et historisk tilbakeblikk

Da vi var i union med Danmark, lå den dansk-norske Høyesterett i København. 150 år var dette også Norges Høyesterett. Flere nordmenn var dommere der.

Frem til 1797 var overhoffretten på Akershus Slott den øverste domstolen bare for Norge. I spesielle tilfeller kunne avgjørelsene derfra bringes inn for den dansk-norske Høyesterett.

I 1749 skulle den dansk-norske kong Fredrik 5. besøke Christiania og blant annet overhoffretten. Til dette besøket ble stolen som nå står på kontoret til høyesterettsjustitiarius, laget.

Kongestolen brukes bare av kongelige på besøk i Høyesterett, i første rekke Hans Majestet Kongen. Men også Kronprins Haakon har sittet i den – i forbindelse med sin myndighetsdag.

Da Norge i 1814 ble selvstendig og fikk sin egen Grunnlov, fikk vi vår egen høyesterett.

Det tok tid å få Høyesterett i virksomhet – blant annet skulle det skaffes lokaler, ansettes dommere og lages regler om hvordan sakene skulle behandles. Den tidligere dansk-norske Høyesterett var forbilde i dette arbeidet. Den første rettssaken ble holdt 30. juni 1815, og det er denne datoen vi markerer ved runde år.

Jeg ble i 2016 den første kvinnelige justitiarius. 19 menn hadde da vært justitiarius før meg. Justitiarius er den øverste ansvarlige for hele Høyesteretts virksomhet og er den som representerer Høyesterett utad. Justitiarius er også dommer.

I 1815 var det 7 høyesterettsdommere. I dag er vi 20 dommere, inkludert meg.

Den første kvinnelige dommeren kom først etter over 150 år, i 1968 – Lilly Bølviken.

Da jeg begynte i 2004, var jeg den 10. kvinnelige dommeren i Norges Høyesterett gjennom tidende. I dag er vi åtte kvinnelige dommere i Høyesterett, altså en kvinneandel på 40 prosent.

2  Domstolsystemet i et nøtteskall

Domstolsystemet i Norge er som en bryllupskake med tre lag.

Sakene starter i tingrettene – som er lokale domstoler. Det er i dag 23 tingretter i Norge. Men mange av tingrettene har rettsbygninger flere steder, hvor det er faste dommere og hvor det holdes rettssaker.

Lagmannsrettene er neste lag i bryllupskaken. Hver lagmannsrett har et større geografisk område enn tingrettene. Lagmannsrettene er det seks av.

På toppen av bryllupskaken har vi Høyesterett – med hele landet som sitt område.

Rundt 20 prosent av dommene fra tingrettene blir brakt inn for lagmannsrettene – eller anket som er det juridiske navnet. De aller fleste saker blir altså behandlet bare av tingrettene.

Hovedregelen er at alle dommer av tingrettene som blir anket inn for lagmannsrettene, blir behandlet ved muntlig ankeforhandling. En ankeforhandling er et annet ord for rettsmøte eller rettssak.

Lagmannsretten kan på nærmere vilkår nekte å ta saken til muntlig ankebehandling, blant annet hvis den mener at det er klart at tingrettens dom er riktig. Dette spørsmålet behandles etter en skriftlig og enklere behandlingsmåte.

Utgangspunktet er det motsatte for anker til Høyesterett over dommer av lagmannsrettene. De blir bare behandlet her hvis Høyesterett gir tillatelse til det. De fleste anker til Høyesterett slipper ikke inn til muntlig ankebehandling. De aller fleste ankesaker blir dermed endelig avgjort av lagmannsrettene.

Tillatelse til å få saken behandlet i Høyesterett skal etter loven «bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett».

Høyesterett behandler altså først og fremst saker som gjelder spørsmål som kan være av betydning også i andre saker og som dermed flere kan ha nytte av at blir avklart.

Om saken gjelder store eller små verdier, eller om den gjelder alvorlig kriminalitet eller et lite alvorlig brudd på loven, er av mindre betydning. Det er heller ikke viktig om lagmannsrettens avgjørelse er riktig eller feil. Det avgjørende er om det er behov for at Høyesterett behandler spørsmålet.

Høyesteretts syn på hvordan loven er å forstå er selvfølgelig viktig for partene, men blir også fulgt av de øvrige domstolene og i andre juridiske sammenhenger. Høyesterett er derfor det som kalles en prejudikatdomstol, det vil si en domstol som avsier dommer som får betydning for flere saker enn den saken som ble avgjort.

Alle typer av rettslige spørsmål som behandles av tingrettene og lagmannsrettene, kan også bringes inn for Høyesterett.

Som hovedregel kan Høyesterett også behandle alle sider av en sak.

Men her gjelder det visse unntak hvor det viktigste er at Høyesterett i straffesaker ikke behandler det som kalles bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Det betyr blant annet at vi ikke tar stilling til om den tiltalte har gjort det han er tiltalt for, for eksempel om Peder Ås skjøt og drepte Marte Kirkerud, eller om det var en annen som gjorde det. I stedet bygger vi på det lagmannsretten har funnet bevist.

De andre sidene ved en straffesak vurderer Høyesterett fullt ut. Høyesterett vurderer om loven er tolket/forstått og brukt riktig. Er det for eksempel straffbart dersom en bilsjåfør svarer på tekstmelding mens han sitter i kø eller venter på rødt lys? Høyesterett kan også prøve om saken har blitt behandlet slik den skal, og om straffen har blitt riktig. For eksempel om straffen skal være fengselsstraff eller samfunnsstraff og hvor lang straffen skal være.

Dersom lagmannsretten har begått en alvorlig saksbehandlingsfeil eller har tolket loven feil, vil resultatet ofte måtte bli at saken sendes tilbake til lagmannsretten for ny behandling der i stedet for at Høyesterett avsier dom om frifinnelse eller domfellelse.

3 Sammenligning med andre land

Mange land har flere høyesteretter. For eksempel har våre naboland Sverige og Finland en høyeste forvaltningsdomstol og en alminnelig høyesterett. Forvaltningshøyesteretten behandler saker om vedtak som er truffet av forvaltningen, altså det offentlige, for eksempel om skatt eller trygd, eller en byggesak eller utlendingssak.

En rekke land har også egne konstitusjonsdomstoler, som særlig behandler grunnlovsspørsmål, for eksempel Tyskland, Frankrike, Østerrike og Polen. Slik er det altså ikke i Norge.

Norges Høyesterett har følgelig internasjonalt sett en svært vidtgående myndighet og er den øverste forfatningsdomstol, forvaltningsdomstol, tvistedomstol og straffedomstol. I Norden har Danmark og Island det som oss. Andre eksempler er Storbritannia og Irland.

I mange land behandler den enkelte dommer i de øverste domstolene bare bestemte sakstyper. Noen behandler for eksempel bare saker om skatt og avgift, andre om trygd og sosiale rettigheter og andre igjen miljøsaker og byggesaker. Da er det ofte slik også i de lavere domstoler.

I Norges Høyesterett er det ingen slik spesialisering. Alle dommere behandler alle typer av saker som bringes inn for domstolen, og sakene blir fordelt tilfeldig. Vi kan for eksempel gå fra spørsmål om det strider mot Grunnloven å bore etter olje i Barentshavet den ene uken, til spørsmål om barnevern eller straff den andre uken. Heller ikke i tingrettene og lagmannsrettene er det mye spesialisering, men litt.

Videre har vi i Norges Høyesterett muntlige forhandlinger i alle saker hvor det er gitt tillatelse til ankebehandling. Det betyr at advokatene kommer i rettssalen og argumenterer for saken muntlig foran dommerne. Eller digitalt nå som det er koronarestriksjoner. I de fleste høyesteretter i Europa blir sakene oftest helt eller delvis behandlet skriftlig, ved at dommerne bygger på sakens dokumenter.

Også i tingrettene og lagmannsrettene behandles sakene muntlig. Men på noen viktige punkter skiller forhandlingene i Høyesterett seg fra forhandlingene i tingrettene/lagmannsrettene. Parter og vitner forklare seg ikke direkte for Høyesterett, men eventuelt gjennom skriftlige forklaringer som leses opp i retten. Også ellers skjer det i liten grad bevisførsel direkte for Høyesterett. Og vi har ikke meddommere.

4  Høyesterett som en av tre statsmakter

4.1       Maktfordelingsprinsippet

Den franske filosofen Charles-Louis de Secondat Montesquieu, baron de la Brède et de Montesquieu, (født 18. januar 1689, død 10. februar 1755) er kjent for å ha utviklet det såkalte maktfordelingsprinsippet.

Dette prinsippet går ut på at makten i en stat deles mellom forskjellige uavhengige statsmakter, som skal oppveie hverandre og utøve kontroll med hverandre. Formålet er å hindre maktmisbruk.

Norges Grunnlov bygger på maktfordelingsprinsippet og fordeler statsmakt mellom den lovgivende makt – Stortinget, den utøvende makt – Kongen i statsråd, altså Regjeringen, og den dømmende makt – domstolene.

I Grunnloven står det at Høyesterett dømmer i siste instans. Av dette følger det blant annet at den lovgivende og utøvende makt ikke kan ta over domstolenes oppgaver. Tilsvarende kan domstolene ikke ta over de to andre statsmaktenes oppgaver.

Grunnloven sa i 1814 ellers lite om Høyesterett som statsmakt.

4.2       Domstolenes kontroll med de øvrige statsmakter

4.2.1     Generelt

Siden 1814 har domstolenes makt vært under utvikling, dels gjennom høyesterettspraksis, dels gjennom nye lover.

Domstolene med Høyesterett i spissen fører i dag kontroll med at Stortinget samt Regjeringen og den øvrige forvaltning holder seg innenfor Grunnlovens grenser og innenfor rammene av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Domstolene kontrollerer også at regjeringen og forvaltningen holder seg innenfor lovens rammer.

Gjennom denne kontrollen trekker Høyesterett i siste instans opp rettslige rammer for offentlig myndighetsutøvelse og verner om rettsstaten.

Dette er ikke en generell kontroll, eller noen kontroll vi foretar av eget tiltak. Kontrollen skjer gjennom de sakene som blir brakt inn for Høyesterett av partene i saken, altså dem sakene direkte angår.

4.2.2     Grunnlovskontrollen

Kontrollen av om lover og vedtak er i samsvar med Grunnloven, skjer vanligvis i plenum, det vil si av alle dommerne i Høyesterett. Grunnen er at dette er en spesielt viktig type av sak.

Antallet saker hvor det har vært spørsmål om en lov er i strid med Grunnloven, har vært økende de senere år, selv om det er snakk om små tall – i høyden én til tre saker i året.

Det er flere eksempler, men ikke mange, fra senere år på at Høyesterett har kommet til at en bestemmelse i loven eller et vedtak av forvaltningen er i strid med Grunnloven. I flere av disse sakene har flertallet i Høyesterett ment at en lov har hatt virkninger tilbake i tid på en måte som Grunnloven ikke tillater.

Konsekvensene av at Høyesterett konkluderer med at en lov er i strid med Grunnloven, er at loven ikke blir fulgt i den konkrete saken. Loven blir ikke ugyldig i den forstand at den faller bort. Men Høyesteretts syn på at loven ikke er i samsvar med Grunnloven, vil bli fulgt i alle saker om samme spørsmål.

På denne måten har Høyesterett det endelige ord når Grunnlovens rammer skal fastsettes. Ønsker Stortinget en annen grunnlovsforståelse enn den Høyesterett har bygget på, må Stortinget endre Grunnloven. Det er en tidkrevende prosess og krever to tredjedels flertall.

4.2.3     Forvaltningskontrollen

Antallet saker hvor domstolene med Høyesterett i spissen kontrollerer om Regjeringens og forvaltningens vedtak er innenfor lovens rammer, er langt høyere. Forvaltningens vedtak er enkelt sagt små og store beslutninger som er fattet i kommunene, i fylkene og i staten. På mange måter er denne kontrollen av større betydning enn grunnlovskontrollen. Den type forvaltningssaker vi har mest av i Høyesterett, gjelder barnevern, utlendingsrett, skatt, avgift, trygd og helserett.

Høyesterett kontrollerer om forvaltningsvedtaket er gyldig, det vil si innenfor lovens rammer. Er vedtaket innenfor lovens rammer, kan ikke Høyesterett sette det til side selv om retten skulle mene at vedtaket burde hatt et annet innhold. Det er det mange som ikke forstår – de tror for eksempel at Høyesterett kan bestemme at en asylsøker skal få bli i landet helt på selvstendig grunnlag. Men slik er det ikke.

Denne typen av saker behandles vanligvis slik sakene som hovedregel blir behandlet i Høyesterett – med fem dommere.

4.2.4 Kontroll med overholdelse av menneskerettigheter

Domstolene behandler også mange saker hvor det er spørsmål om en lov eller et forvaltningsvedtak er innenfor rammene av de internasjonale avtalene som Norge har inngått med andre stater.

Her vil jeg bare kort nevne at menneskerettsloven, som vi fikk i 1999, bestemmer at flere viktige menneskerettskonvensjoner skal gjelde som norsk lov. Eksempler på slike konvensjoner, altså internasjonale avtaler, er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og barnekonvensjonen. Hvis konvensjonene på et område gir bedre beskyttelse enn loven, må myndighetene følge det som konvensjonene bestemmer. I sakene som er brakt inn for domstolene, kontrollerer retten at menneskerettighetene blir ivaretatt. Eksempler på menneskerettigheter som stadig er tema, er retten til en rettferdig rettsprosess, til ytringsfrihet og til familieliv og ivaretakelse av hensynet til barnets beste.

Spørsmål om brudd på menneskerettigheter oppstår først og fremst i straffesaker og forvaltningssaker, som barnevernssaker og utlendingssaker – altså i saker mellom enkeltpersoner og det offentlige. Dermed er domstolenes kontroll med overholdelse av menneskerettigheter også først og fremst en kontroll med de to øvrige statsmakter.

De viktigste sakene som gjelder brudd på menneskerettigheter, blir i Høyesterett behandlet i storkammer, det vil si med elleve dommere.

Hvis det er spørsmål om rettigheter etter EMK er brutt, kan den som ikke har fått medhold for norske domstoler, bringe saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), som holder til i Strasbourg i Frankrike. EMD kan ikke endre eller sette til side den norske avgjørelsen. Men EMD kan konstatere at det har skjedd et menneskerettsbrudd. Noen ganger fastsetter domstolen erstatning. Hvis ikke, er det opp til norske myndigheter hvordan feilen skal rettes opp. Det kan noen ganger skje ved at spørsmålet blir vurdert på nytt eller ved at det gis erstatning.

Her er det mange som misforstår. For eksempel er det mange som har vunnet en barnevernssak i EMD som tror at de automatisk får tilbake barnet sitt. Slik er det ikke.

4.3       Er domstolene bare munnen som uttaler lovens ord?

Maktfordelingsprinsippets far, Montesquieu, ønsket ikke at domstolene skulle være noen egentlig statsmakt. I sin berømte bok Lovenes ånd (1748) skrev Montesquieu at dommerne var «la bouche qui prononce les paroles de la loi» (munnen som uttaler lovens ord). Med det mente han at dommerne skulle holde seg til loven og ikke selv legge noe til eller trekke noe fra.

Slik fungerer det ikke. Men hvor bundet domstolene er av lovens ord, varierer mye. Særlig kommer det an på hvordan loven er formulert. Kjernen er likevel at domstolene generelt ikke kan komme til den løsningen de selv ville valgt som lovgiver helt uavhengig av hvordan loven er formulert.

Noen ganger er loven helt klar og utvilsom og åpner ikke for skjønn. Når loven fastsetter myndighetsalderen til 18 år, kan ikke domstolene bestemme at den som mangler én dag på å være 18 år, juridisk sett skal anses som myndig.

Men ord kan være flertydige eller setninger uklare. Da blir det opp til dommeren å finne frem til lovens mening. I slike tvilstilfeller vil man blant annet kunne legge vekt på hva som er en fornuftig ordning.

I en rekke tilfeller bruker lovgiver ord og begreper som innebærer mye skjønn. En bestemmelse i vegtrafikkloven setter for eksempel straff for uaktsom kjøring. Hva som er uaktsomt, er det da domstolene som avgjør.

På enkelte områder har lovgiver helt overlatt det til domstolene å regulere et område. Mange sider ved erstatningsretten er for eksempel utviklet av domstolene.

4.4 Uavhengighet

Høyesterett og domstolene ellers er helt uavhengige i sin dømmende virksomhet. De øvrige statsmakter kan ikke gripe inn i konkrete saker eller uttale seg om dem før de er endelig avgjort av retten.

På det mer praktiske planet er domstolene derimot avhengig av de to andre statsmaktene. Budsjettet blir fastsatt av Stortinget etter forslag fra Regjeringen. Lønn til Høyesteretts dommere blir fastsatt av Stortinget og til dommere i tingrettene og lagmannsrettene av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Og dommere blir utnevnt, altså ansatt, av Kongen i statsråd etter forslag fra et selvstendig innstillingsråd.

5  Oppgaver som ikke er av dømmende art

Høyesterett har noen oppgaver som ikke knytter seg til rettssaker. Men dette er ikke noen stor del av vår virksomhet.

Grunnloven bestemmer at Stortinget kan be om Høyesteretts vurdering av juridiske spørsmål, for eksempel et grunnlovsspørsmål. Det er frivillig for Stortinget både om Høyesterett skal spørres og hvilken vekt som skal legges på Høyesteretts syn. Stortinget har sjelden bedt om en slik betenkning fra Høyesterett. Men det skjedde i desember 2020. Forrige gang var for 75 år siden.

Grunnloven pålegger dessuten Høyesterett en kontrollfunksjon overfor regjeringen som få kjenner til: Dersom kongen dør uten å etterlate seg en myndig tronfølger og regjeringen ikke straks sammenkaller Stortinget, slik Grunnloven bestemmer for slike situasjoner, skal Høyesterett sørge for at Stortinget blir sammenkalt. Bestemmelsen bærer preg av en svunnen tid. Det sier seg selv at den har liten praktisk betydning i dag. Den har likevel interesse fordi den viser at de som skrev Grunnloven i 1814, ga Høyesterett en rolle i en kritisk situasjon hvis regjeringen sviktet.

Selv om det ikke står noe om det i Grunnloven, har Høyesterett i krisetid grepet inn på eget initiativ der de øvrige statsmakter har vært satt ut av spill. Dette skjedde da Høyesterett oppnevnte Administrasjonsrådet i april 1940 etter at Norge var blitt okkupert. Rådets oppgave var å lede den norske forvaltningen i de okkuperte områdene.

Jeg nevner også at høyesterettsjustitiarius og ytterligere fire høyesterettsdommere skal være blant Riksrettens elleve dommere dersom det blir riksrettssak. De fire dommerne Prinsessen traff nede ved trappen nettopp, ville sittet sammen med meg i Riksretten dersom det ble riksrettssak i dag. Det er de dommerne som sammen med meg har vært her lengst. De øvrige seks dommere i Riksretten velges av Stortinget for seks år. Riksretten er en egen straffedomstol og dømmer i første og siste instans i saker som Stortinget starter mot ett eller flere medlemmer av regjeringen, Høyesterett eller Stortinget som har brutt sine plikter etter Grunnloven. Den siste riksrettssaken var mot regjeringen Berge i 1926–1927.

6  Høyesteretts organisering

6.1       Ankeutvalget

Alle de noe over 2000 sakene som kommer inn til Høyesterett, behandles først av Høyesteretts ankeutvalg. Ankeutvalg avgjør om en anke over dom skal fremmes til behandling.

Det avgjør også anker over kjennelser og beslutninger. Dette er avgjørelser som treffes av tingrettene eller lagmannsrettene under saker som går der, eller under etterforskningen. Avgjørelsene kan for eksempel gjelde varetektsfengsling, om den siktede har krav på forsvarer på det offentliges regning, om saken kan behandles for norske domstoler eller om det skal oppnevnes sakkyndige.

Ankeutvalget består i hver sak av tre av Høyesteretts dommere. Dommerne arbeider i ankeutvalget etter tur. Ankeutvalget har altså ingen fast sammensetning.

Utvalget treffer sine avgjørelser på grunnlag av saksdokumentene, her er det altså ikke muntlig saksbehandling.

6.2       Avdeling og forsterket rett

Anker over dommer avgjøres vanligvis av fem dommere. Helt unntaksvis blir Høyesterett satt i plenum med alle dommerne eller i storkammer med 11 dommere.

Det er først og fremst saker som reiser alvorlig tvil om en lov er i strid med Grunnloven, som behandles i plenum. Saker som reiser alvorlig tvil om et forvaltningsvedtak eller en lov er i strid med menneskerettsforpliktelser, behandles i storkammer. Vanligvis behandler vi fra en til fire saker i slik forsterket rett hvert år.

Sakene behandles muntlig. Alle som vil, kan komme hit og følge med på sakene eller se dem digitalt når smittesituasjonen krever det.

6.3       Ansatte

Høyesterett har som jeg nevnte innledningsvis, 20 dommere, inkludert justitiarius – tolv menn og åtte kvinner. I tillegg har vi en direktør og en assisterende direktør og et administrativt og juridisk støtteapparat på rundt 50 personer.